For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Ikke glem Popper!
Habermas-debatten her i Minerva aktualiserer et annet navn: Karl Popper.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Som ung statsvitenskapstudent leste jeg Karl Poppers verk The Open Society and Its Enemies. For meg ble den ikke bare lærebok i demokrati og liberale verdier, men også et fundament for kritisk tenking som jeg har hatt med meg siden. I debatten om gamle filosofers aktualitet i dagens raskt skiftende verdensorden må vi ikke glemme Popper.
Skrevet i skyggen av totalitarisme, advarte Popper mot farene ved politiske bevegelser som hevder å besitte den ultimate sannheten, og som fremmer rigide ideologier fremfor kritisk debatt og gradvis reform. I dag, når verden er vitne til gjenoppblomstringen av autoritært lederskap, med Vladimir Putin som konsoliderer sin makt i Russland og Donald Trump i fri dressur i USA, er Poppers argumenter mer relevante enn noen gang.
Det åpne samfunnet under angrep
Popper definerte et åpent samfunn som et der enkeltpersoner kan tenke, uttrykke seg og organisere seg fritt — der politisk makt er underlagt gransking og kan endres gjennom demokratiske prosesser. Derimot håndhever lukkede samfunn dogmer, undertrykker opposisjon og samler makten hos en herskende elite. Putins autokratiske styre i Russland og Trumps angrep på demokratiske institusjoner i USA eksemplifiserer truslene som åpne samfunn står overfor i dag.
Putins Russland er et arketypisk lukket samfunn. Med uavhengige medier kneblet, politisk opposisjon forfulgt og valg manipulert, opprettholder hans regime makten gjennom tvang og propaganda. Samtidig signaliserer Trumps retur til makten en ytterligere krise for demokratiet i USA. Hans administrasjon har allerede beveget seg mot å demontere demokratiske normer. Allerede første dag på jobb trakk han USA ut av Paris-avtalen, senere ut av WHO og kutt i finansieringen av USAID og stans av internasjonal bistand, noe som i praksis innebærer en tilbaketrekning fra USAs rolle i globalt demokratifremme. Disse handlingene svekker ikke bare sårbare nasjoner, men signaliserer også et bredere skifte mot isolasjonisme og autoritær styring. Og da har vi ikke nevnt handelskrig, Gaza og Ukraina ennå.
Farene ved historisisme og populistisk utopisme
Poppers kritikk av historisisme — troen på at historien følger uunngåelige lover — hjelper oss med å forstå farene ved autoritære ideologier. Enten det er Putins nostalgiske visjon om et gjenreist russisk imperium eller Trumps løfte om å «Make America Great Again», utnytter begge ledere historiske narrativer for å rettferdiggjøre sine handlinger. De fremstiller seg selv som frelsere som oppfyller en forutbestemt skjebne og avviser demokratiske begrensninger som hindringer for deres storslåtte planer.
Likeledes advarte Popper mot utopisme — ideen om at et perfekt samfunn kan skapes ovenfra. Autoritære populister, enten i Moskva eller Washington, lover å eliminere korrupsjon, kriminalitet eller eksterne trusler gjennom omfattende, radikale tiltak. I realiteten fungerer disse løftene ofte som påskudd for maktkonsentrasjon, undertrykkelse av opposisjon og demontering av demokratiske institusjoner.
Kommunikatørers og lederes ansvar
Som kommunikasjonsmenneske og leder mener jeg at vi som jobber med kommunikasjon og ledelse har et unikt ansvar i disse turbulente tider. Kommunikasjon er aldri nøytral — den former hvordan samfunn forstår sannhet, legitimitet og demokrati. I en tid der samfunnet beveger seg bort fra åpenhet, må kommunikasjonsfagfolk og ledere bevisst opprettholde verdiene om fri meningsutveksling, sannhet og rasjonell diskurs. Det er ikke nok å bare tilpasse seg de skiftende tidene; vi må aktivt motarbeide feilinformasjon, forsterke stemmer som kjemper for åpenhet og motstå normaliseringen av autoritær retorikk.
Erosjonen av demokratiske normer begynner ofte med språk: demonisering av pressen, spredning av konspirasjonsteorier og den bevisste utformingen av motstandere som fiender. Kommunikasjonsfagfolk spiller en kritisk rolle i å motvirke denne trenden ved å sikre at offentlig diskurs forblir forankret i fakta og etiske prinsipper. Ledere må også erkjenne sitt ansvar for å sette tonen for en informert og åpen offentlig sfære. Vi må ta et aktivt valg om hvilken side av historien vi vil stå på.
Behovet for kritisk rasjonalisme og demokratisk årvåkenhet
En av Poppers viktigste innsikter var at fremgang ikke kommer fra store revolusjoner, men fra gradvise sosiale endringer — små, inkrementelle forbedringer som kan testes, debatteres og justeres. Åpne samfunn blomstrer på kritisk rasjonalisme: evnen til å utfordre ideer, stille spørsmål ved autoriteter og forbedre systemer gjennom demokratisk diskusjon.
Men når demagoger angriper pressen som «fake news», avviser vitenskapelig bevis som «elitistisk» eller oppfordrer til blind lojalitet fremfor fornuftsbasert debatt, undergraver de selve fundamentet i et åpent samfunn. Svaret må være en urokkelig forpliktelse til sannhet, åpenhet og demokratisk ansvarlighet.
Å stå opp for det åpne samfunnet
Å forsvare det åpne samfunnet krever mer enn å motsette seg autoritære skikkelser; det krever aktiv deltakelse i demokratiet. Dette innebærer å beskytte uavhengig journalistikk, sikre frie og rettferdige valg og fremme en kultur for kritisk tenkning. Det betyr å avvise forenklede narrativer som reduserer komplekse spørsmål til «oss mot dem» og erkjenne at demokratisk styring er en kontinuerlig prosess med forhandling og kompromiss.
Karl Popper skrev i en tid preget av fascisme og krig, men hans advarsler mot lukkede samfunn forblir alarmerende relevante. Hvis vi ønsker å bevare frihet, må vi motstå fristelsene ved det autoritære — uansett hvor karismatiske lederne er eller hvor tiltalende deres løfter kan virke. Det åpne samfunnet, ufullkomment og stadig under utvikling, er verdt å kjempe for.
