For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Forbrytelse og straff
Fjodor Dostojevskij skriver skjellsettende om hva som skjer når politiet vet hvem morderen er, men mangler bevis – og om psykologien til en morder som vet han er avslørt.
Publisert
Sist oppdatert
Hva driver noen til å drepe i kaldt blod? Og kan et menneske virkelig leve med en slik forbrytelse?
Det er spørsmål som opptar den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij i hans mest kjente roman: Forbrytelse og straff fra 1866.
I romanen, som opprinnelig utkom i form av tolv månedlige bidrag i det russiske tidsskriftet Russkij Vestnik, blir vi kjent med hovedpersonen og drapsmannen Rodion Romanovitsj Raskolnikov, som planlegger og gjennomfører et drap på en gammel kone for å tilrane seg hennes eiendeler.
Raskolnikov gjennomfører mordet uten å legge igjen nevneverdige tekniske bevis politiet kan bruke i etterforskningen. Men i motsetning til politiets andre mistenkte i saken har han et kjent motiv: Forut for drapet har han publisert en akademisk tekst der han rettferdiggjør drapshandlingen.
I teksten deler Raskolnikov menneskeheten inn i to grupper. Den ene gruppen består av normale mennesker som grunnet sin enkelhet er avhengig av å forholde seg til lover og regler. Den andre gruppen består av de eksepsjonelle, et fåtall mennesker som er så brilliante at skulle de begrenses av loven, ville det holde ikke bare dem tilbake, men gjennom dette også hele menneskets sivilisatoriske utvikling. Etter denne logikken er en forbrytelse begått av en slik eksepsjonell person kun galt dersom man blir oppdaget og stanset. Dette, mener Raskolnikov, forklarer hvorfor drapsmenn som Napoleon Bonaparte og profeten Muhammed er satt på pidestaller.
Raskolnikov vil derfor drepe for å bevise sin genialitet på linje med historiens helter. Selv om tyveriet handler om penger, handler det vel så mye om å bevise for seg selv at han er kapabel til å gjøre det. Det eneste som står i veien for storhet er å rettferdiggjøre handlingen for seg selv før – og etter.
Fordi politietterforsker Porfirij Petrovitsj har lest artikkelen, utvikler hele etterforskningen seg til et psykologisk spill mellom ham og politietterforskeren. En politietterforsker som vet at Raskolnikov er den skyldige, men likevel ikke har det fellende beviset.
For å få Raskolnikov til å røpe seg later Porfiriji som om politietterforskningen retter seg mot andre enn ham, men sørger samtidig for at Raskolnikov hele tiden blir informert om nye utviklinger i saken – utviklinger som inkriminerer Raskolnikov som gjerningsmann. Prosessen driver gjerningspersonen til randen av vanvidd i politiavhørene. Til slutt må han trygle politietterforskeren om å få vite alle bevisene mot ham.
– Du lyver, det skjer ingenting! Rop bare på folkene dine! Du har visst jeg var syk, du har villet drive meg til galskap, slik at jeg skulle røpe meg – det var det som var din hensikt! Nei, kom med bevisene du!
Om Raskolnikov til slutt røper seg vil jeg ikke røpe her, men heller anbefale å kjøpe romanen eller se tolkningen av romanen på Det Norske Teater nå i august.
