Hvem drepte Anne-Elisabeth Hagen?

De stadige pressekonferansene i saken om den forsvunne Anne-Elisabeth Hagen tegner et bilde av en helt usedvanlig kriminalgåte. 26. juni holdt politiet en pressekonferanse der de annonserte at de endret sin hovedhypotese fra kidnapping til drap – og at bortføringen kan ha vært fingert for å skjule drapet.

Oppsiktsvekkende nok gikk familiens bistandsadvokat, Svein Holden, i rette med politiet etter pressekonferansen: «At politiet nærmest skal ha sagt at det aldri har vært snakk om en kidnapping, men at det har vært en fingert kidnapping for å skjule et drap – den oppfatningen deler ikke jeg», sa Holden til pressen.

I går fikk saken en ny omdreining: Svein Holden holdt pressekonferanse og annonserte at familien igjen hadde hatt kontakt med kidnapperne, som skulle ha kommunisert tydelig at Hagen fortsatt er i live. Beskjeden – den første på lang tid – skal ha kommet 8. juli, altså snaut to uker etter at politiet offentlig endret sin hypotese.

Denne gang var det politiet som raskt var ute og uttrykte sin uenighet: De endret ikke sin hovedhypotese.

Oppsiktsvekkende

Jeg vet ikke hvor vanlig denne type uenigheter om hypoteser er mellom bistandsadvokat og politi. Men implikasjonene er oppsiktsvekkende: Hvis politiet skulle ha rett i at saken ikke er en kidnappingssak, må det regnes som påfallende at en gjerningsmann skulle kontakte familien nå. Det ville da være en helt unødvendig kommunikasjon, som ikke kan gjøre noe annet enn å øke risikoen for å bli sporet og tatt. Når politiet likevel ikke endrer sin hovedhypotese, kan det derfor tyde på at de er i tvil om hvorvidt denne henvendelsen er genuin.

Det er vanskelig å forestille seg at politiet både gikk bort fra kidnapping som hovedhypotese, og fastholder dette i møte med ny angivelig kommunikasjon med kidnapperne uten å ha etterforskningsspor som peker i retning av en annen løsning på gåten – kanskje inkludert hypoteser om hvem en potensiell morder kan være.

I så fall bærer kanskje også pressekonferansene preg av å være et spill mellom politi og gjerningsmann: Hvem gjør den første feilen, som kan føre etterforskning nærmere eller lengre fra et gjennombrudd?

Men politiet kan selvsagt ikke gå ut offentlig med noen konkret hypotese om gjerningsmann før de har fellende bevis. De kan ikke heller godt si at det finnes en hypotese om hvem som er gjerningsmannen. Pressen kan heller ikke enkelt spekulere i slikt – ingen vil beskylde en uskyldig person for drap.

Og for å gi en spoiler alert allerede her: Minerva vet heller ikke hvem som drepte Anne-Elisabeth Hagen – eller om hun i det hele tatt er død.

Folket spekulerer likevel

Men presseetiske normer hindrer ikke folk i å spekulere. Det oppdaget Minerva i går, da vi publisert en kort sak av Aksel Fridstrøm om Fjodor Dostojevskijs Forbrytelse og straff, som nettopp handler om en sak der vi følger gjerningsmannens psykologi i en sak der leseren forstår at politietterforskeren, Porfirij Petrovitsj, hele tiden mistenker ham – uten bevis, og uten å ytre mistanken eksplisitt.

Les også:

Forbrytelse og straff

Fjodor Dostojevskij skriver skjellsettende om hva som skjer når politiet vet hvem morderen er, men mangler bevis – og om psykologien til en morder som vet han er avslørt.

Gårsdagens pressekonferanse, og politiets påfølgende respons, aktualiserte temaet: Hvis det finnes en morder der ute, hvordan i all verden reagerer han på det teateret som foregår i denne saken?

Fridstrøms sak inneholdt ingen referanser til Hagen-saken, men vi fikk likevel en del henvendelser om hvorvidt det var en kommentar til nettopp denne saken – og hvorvidt vi mente å inkriminere en bestemt person.

Snømann og elefant

«Og hvem er den skyldige? Ektemannen? Det er alltid ektemannen, er det ikke?»

«Jo,» sa Harry og kjente tankene drifte. «Det er alltid ektemannen.»

Dialogen er hentet fra Jo Nesbøs roman Snømannen, og oppsummerer en av Harry Holes viktigste etterforskningsstrategier: Det er alltid ektemannen. Harry Hole har et poeng – men den virkelige verden er selvsagt litt mer komplisert: I perioden 2009 til 2018 ble 58 prosent av alle kvinnelige drapsofre drept av partner eller ekspartner.

Det er derfor vanskelig å laste den jevne mann for å tenke at Anne-Elisabeth Hagens ektemann må være en naturlig mistenkt i saken – ikke minst i lys av de merkelige uenighetene mellom politi og bistandsadvokat. Og det er nettopp det som gjøres: Både privat og i sosiale medier ser og hører man antydningene både her og der. Det er blitt den rosa elefanten i rommet som ikke kan nevnes – offentlig.

Det er uheldig når en slik mistanke – mot en potensielt uskyldig mann – får utvikle seg altfor lenge uten å konkretiseres. En ikke uttalt mistanke møtes heller ikke med motargumenter, og korrigeres ikke av andre spor. Hvis Harry Hole tar feil, og det ikke er ektemannen, er mistanken en ekstra belastning i en allerede grusom situasjon. Derfor påhviler det også politiet et ansvar når de så tydelig forkaster en hypotese – bortføring, der det foreligger offentlig kjente spor – til fordel for en hypotese om drap, uten mistenkte eller offentlig kjente spor.

Hustruen til en milliardær er forsvunnet. Politiet mistenker drap. En ikke bare kryptert, men kryptisk kommunikasjon avvises av etterforskerne som bevis på bortføring. I en slik situasjon er det ikke mulig å hindre spekulasjon. På neste pressekonferanse får vi håpe politiet kan gi mer informasjon, som hindrer at spekulasjonen havner på viddene. I mellomtiden kan alle som spekulerer, huske på at det i Snømannen til slutt ikke var ektemannen som var drapsmannen likevel.