For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Egelands forsvarsplan minner mest om 1989
DEBATT: Men i 2021 peker vurderingene på et mer omfattende trusselbilde. I tillegg til stridsvogner og jagerfly må vi også investere i folk, politi, samfunnsbygging og beredskap.
Publisert
Sist oppdatert
Denne uken presenterte E-tjenesten, PST og NSM sin nasjonale trusselvurdering for 2021. Samme uke skriver John Olav Egeland kommentaren «Denne planen svekker Norge», der han anklager Norge for å undergrave eget forsvar og basepolitikk ved å samarbeide med USA. Spørsmålene han drar opp er viktige, men dessverre minner trusselbildet han tegner mest om verden anno 1989.
Egeland har rett i at vi har et mye mindre forsvar nå enn vi hadde på 80- og 90-tallet. Han har også rett i at vi nå trener mye mer med allierte enn vi har gjort på flere år. Men han glemmer forutsetningene for at ting er som de er. Trusselvurderingen for 2021 peker på alt fra digitale trusler til stormaktsrivalisering, politisk påvirkning, høyreterrorisme og samhold i lys av pandemien. I 1989 var trusselvurderingen litt enklere: Det sovjetiske bastionforsvaret. Med én stor trussel var det mye enklere å prioritere fellesskapets ressurser. Territorialforsvar innenfor NATO var vår primære oppgave.
Et mer sammensatt trusselbilde gjør at ressursbruken må være annerledes. Som tjenestene påpeker trenger vi en stor verktøykasse for å kunne forebygge bredden av de truslene de peker på. Noe kan svares ut med militære kapasiteter, annet må svares med sivile virkemidler. De mest sammensatte utfordringene – mot demokratiet og folkestyret vårt – er det et helt samfunn som må skos for å møte. Derfor holder det ikke lenger å bare investere i stridsvogner eller jagerfly. Vi må investere i folk, i politi, i samfunnsbygging og beredskap. Samtidig som vi må jobbe for å bevare tillitssamfunnet.
I 1989 stod Europa først på Amerikas utenrikspolitiske agenda. Nå står USA ovenfor mange av de samme utfordringene som Norge. Som jeg har skrevet om tidligere ligger USAs hovedutfordringer på hjemmebane. Asia er også blitt mye viktigere for amerikanerne, med Kina som den mest åpenbare konkurrenten. Samtidig er amerikansk tilstedeværelse i Europa avgjørende for norsk sikkerhet. Vi kan derfor ikke forvente at USA betingelsesløst stiller opp for Europa. Vi må selv bidra til å holde fokuset på transatlantisk sikkerhet.
Det militære domenet har også blitt mer sammensatt siden 1989. Elektronisk krigføring, droner og langtrekkende presisjonsmissiler gjør at vi trenger et helt annet forsvar nå enn vi gjorde i 1989. Og dette forsvaret er ikke billig. Samtidig har et teknologisk kappløp gjort at tradisjonelle plattformer som jagerfly og stridsvogner er mye dyrere enn de var før. Derfor er det urealistisk å legge opp til at norske styrker kan fylle den rollen USA fyller som vår alliert.
Denne uken kom også Perspektivmeldingen. Den viser klart og tydelig at vi går inn i en virkelighet der vi får færre yrkesaktive som skal finansiere stadig flere pensjonister. Det gir oss et mindre økonomisk handlingsrom. De neste årene vil være år der vi vil måtte ta noen veldig krevende avveininger om hvordan vi best kan bruke det begrensede handlingsrommet vårt.
Som trusselvurderingen viste oss, er det mange utfordringer vi står ovenfor. Påvirkning, spionasje, terrorisme og hybridoperasjoner – i tillegg til klimakrisen. En felles konklusjon på disse og perspektivmeldingen er at vi ikke klarer å løse disse utfordringene alene. Da må vi blant jobbe i fellesskap med USA. Sånn sett er det fortsatt noen likhetstrekk med 1989 – samarbeid blant NATO-allierte er like viktig nå som da.
