For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Putins røde tråder
Putins narrativ om Ukraina knytter sammen historisk, nasjonal og kulturell identitet for å gi en sterk forankring hos folket. Bildet han maner frem er ikke så langt fra definisjonen av en konspirasjonsteori.
Publisert
Dette essayet er et av vinnerbidragene til årets Fritt Ord-konkurranse for videregående skole. Tema for konkurransen var konspirasjonsteorier. Teksten er publisert i Minerva i samråd med Fritt Ord.
Det er dette som faktisk skjer. Det skrev Vladimir Putin i en over tretten sider lang tekst med navnet Om russerne og ukrainernes historiske enhet der han knytter sammen Russland og Ukrainas felles språk, tro og kultur gjennom historien og hevder at et partnerskap dem imellom både er naturlig og høyst nødvendig. (Putin, 2021). Han beskylder Vesten og NATO for å bedrive russofobi og fascisme, mens den pågående konflikten med nabolandet og Russlands overgrep mot opposisjonelle ikke ofres et ord. Putins framstilling av historien er gjennomgående annerledes enn den oppfatningen som råder i Vesten, og store deler av den nevnes helt enkelt ikke – likevel tror millioner av mennesker på ham og hans narrativ.
Samtidig har Nobels fredspris blitt utdelt i Oslo. De tre vinnerne representerte alle en motstand mot Russlands annektering og krigføring. (Skjeseth & Bakken, 2022). Jan Ratsjinskij fra den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial holdt en tale der han kom med et tydelig stikk til den russiske presidentens retorikk:
Hvert land og hvert samfunn utvikler sine egne historiske narrativer, sine egne ‘nasjonale bilder av fortiden’, som ofte står i motsetning til bildene som deres naboer har. [...] Å uten videre hevde at den historiske realiteten som ligger til grunn for andres minner er falsk er ikke bare meningsløst, men det er også ekstremt farlig å frata den sin gyldighet. Og det er ekstremt farlig å bruke historien som et politisk virkemiddel, og å slippe løs «minnekriger». (Ratsjinskij, 2022).
Med det er Ratsjinskij inne på en helt essensiell del i krigen mellom Russland og Ukraina. For da Russland invaderte nabolandet sitt 24. februar, startet ikke bare en alvorlig humanitær krise; det ble også en retorisk krig som daglig utspiller seg i verdens aviser og medier. Uenighetene om landområder, makt og sikkerhet knyttes til spørsmål om historie, identitet og folkerett og har skapt en litterær floke der både fortid, framtid og nåtid omtales om hverandre. Ordvekslingen mellom de ulike partene preges av stadig sterkere fiendebilder og splittelse mellom ulike narrativer. Det har ført til at begge parter har anklaget den andre for å konstruere konspirasjonsteorier, noe som markerer en vending i debatten; de «sanne» og «ekte» forholdene er stadig vanskeligere å bli enige om. Det bildet Putin maner fram for den russiske befolkningen, er ikke så langt fra definisjonen av en konspirasjonsteori. Kan vi anklage ham for å konstruere en konspirasjonsteori? Og hva gjør i så fall det med konflikten?
Ifølge Store Norske Leksikon er en konspirasjonsteori «en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin hemmelige, skjulte agenda», noe som ligner Putins omfattende komplott for å svekke Vesten og den rådende oppfatningen om Ukraina som offer og Russland som okkupant. (Dyrendal, 2021). Han tilbyr i stedet en heltefortelling der Russland kjemper en frigjøringskamp i rettferdighetens navn – en «reell» og «ekte» kamp som undertrykkes av de vestlige landenes sammensvergelse. Men narrativet hans stikker dypere enn som så; det strekker seg langt tilbake i tid, og knytter sammen historisk, nasjonal og kulturell identitet, slik at fortellingen får en sterk forankring hos folket.
Det at fortellinger om fortiden brukes i utformingen av politiske prosjekter rettet mot framtiden er et vanlig fenomen, og kalles gjerne erindringspolitikk, der linjene som trekkes avhenger av formidlerens intensjon, ståsted og perspektiv. Putin uttrykker en historiebevissthet som er en klar motsetning til den som råder i Vesten, men likevel er den vanskelig å motbevise, eller avskrive som «usann». Det at geopolitiske konflikter også blir konflikter om den «riktige» historieframstillingen, er riktignok ikke noe nytt. Et typisk eksempel fra vår tid er konflikten mellom Israel og Palestina, der begge parter presenterer to vidt forskjellige historiske narrativer, og bruker historie(om)skriving som et politisk virkemiddel. Både Israel-Palestina-konflikten og krigen mellom Russland og Ukraina viser hvor tett språk og historieskriving henger sammen.
Putin blir en historiker som tolker og velger ut fakta om fortiden – her er det viktig å skille mellom fakta om fortiden og historiske fakta – etter samtidens forhold, både sosialt, politisk, økonomisk, kulturelt og teknologisk. En som var opptatt av historikeren som «forfatter» var Hayden White, en amerikansk intellektuell og historieteoretiker; han omtalte historikeren som en konstruktør av fortellinger. (Stovall, 2018). I artikkelen «Metahistory» fra 1973 beskriver han hvordan historikeren bruker litterære virkemidler og en klassisk plotstruktur for å skape historiske fortellinger – enten som et romantisk, komisk, ironisk eller tragisk hendelsesforløp. I «Den historiske tekst som litterær kulturgjenstand» fra 1974 skriver han:
«[...] generelt har man kunnet registrere en motstand mot å vurdere historisk fremstilling som det de mest av alt er: verbale fiksjoner med et innhold som er like mye funnet opp som funnet, og en uttrykksform som har mer til felles med sine litterære enn sine vitenskapelige motparter. [...] I dette ligger at når det fiktive element – eller den mytiske plotstruktur – opplagt er til stede, opphører historie å være historie og blir i stedet en bastardgenre, et produkt av en union mellom historie og poesi.» (White, 2011, (utdrag)).
Det er særlig interessant hvordan han beskriver plotstrukturen som mytisk – det vitner om menneskenes stadige jakt etter mening og sammenheng, selv i en såkalt moderne, eller også postmoderne, tid. (Wessel, 2021). På en måte er det en slags mytisk undertone også i Putins retorikk.
Denne mytiske undertonen kommer til uttrykk i Putins konstruksjon av fiendebilder, noe som for øvrig også er en helt sentral del av alle konspirasjonsteorier. Journalist Øyvind Strømmen utdyper: «Det me omtaler som konspirasjonsteoriar, ville det vore rettare å omtala som konspirasjonsanklager. [...] Desse skuldingane knyter seg i betydeleg grad opp mot etablerte fiendebilete». Strømmen peker på hvordan russiske mediekanaler i USA gir plass til konspirasjonsteorier, forkledd som forsøk på å bryte «det anglosaksiske monopolet på de globale informasjonsstrømmene» og ved å fremme paranoia om korrupte vestlige regjeringer og en global elite som trekker i trådene. (Strømmen, 2022). Nyhetssaker som presenteres fra et pro-russisk eller anti-europeisk perspektiv sår dermed liten tvil om at Russlands ytre fiende er Vesten og NATO.
Samtidig vil en konspirasjonsteori også peke ut en indre fiende. Slik ledere som Hitler og Trump også gjorde, refererer Putin til kritiske reportere og journalister som «fiender av folket», altså fiender som finnes blant befolkningen og som utgjør en trussel innenfra. Under parlamentsvalget i 2021 begynte de sittende myndighetene i Russland å stemple medier og andre som kritiserte landets ledelse som «utenlandske agenter». Det vil si at alt journalistisk materiale som ble publisert, måtte merkes med en standard tekst der det står at den er laget av en «utenlandsk agent». En av kanalene som ble rammet, var TV-stasjonen Dozjd. Redaktøren sa i et intervju til NRK at «når en organisasjon eller et medium blir erklært som utenlandsk agent så blir den en fiende av staten. Hvis man er agent for noe fremmed, da er man ikke agent for sitt eget land». (Kruse, 2021). Når Putin innfører slike retningslinjer, signaliserer han egentlig at opposisjonelle ikke er for «ekte russere» å regne. Han omdefinerer altså nasjonsbegrepet, slik at det ekskluderer de med et kritisk eller alternativt tankesett. En så tydelig konstruksjon av et indre fiendebilde, skaper naturligvis frykt og splittelse blant folket – og redde mennesker er mistenksomme mennesker. Slik vil Putins mytiske heltefortelling om Russlands «fredsoperasjon» skape et fiendebilde med den hensikt å vende majoriteten av befolkningen mot en felles ytre, og en felles indre, fiende.
Mens Putin er opptatt av å konstruere fiendebilder, har det på den andre siden vokst fram en slags heltekult i Ukraina; fortellinger om falne soldater spres raskt over hele Europa, noe som vekker sympati og engasjement ikke bare hos ukrainere. I en artikkel for NRK skriver journalist Morten Jentoft at «dyrkingen av de falne soldatene er viktig for å styrke moralen». (Jentoft, 2023). Han viser hvordan de falne blir stående som symboler på den ukrainske motstandskampen, slik også nordmenn vendte seg mot motstandsfolk under andre verdenskrig. Det er noe vi fortsatt gjør når vi minnes krigen, og det viser hvor dypt heltefortellinger ligger i konstruksjonen av en nasjonal fortelling. De ukrainerne som ikke kjemper for landet sitt, som gir opp eller er russisk-vennlige, altså anti-heltene, blir ikke ofret oppmerksomhet, selv om de er like reelle som heltene. Dermed er kanskje også Ukraina og Vesten sitt narrativ forankret i den mytiske plotstrukturen White beskriver.
I så å si alle tekstene Putin har publisert finnes det en bestemt kategorisering av virkeligheten. Det er særlig tydelig i artikkelen kalt Om russerne og ukrainernes historiske enhet. Her tegner han opp et stort skille mellom Russland og NATO, og etter hvert også mellom Russland og hele Vesten generelt. Problemet her blir hvor han skal plassere Ukraina – han ønsker åpenbart å plassere landet på samme side som Russland, men det lar seg ikke så lett gjøre. Han skriver:
«Først og fremst vil jeg understreke at muren som har vokst frem de siste årene mellom Russland og Ukraina, mellom delene av det som i hovedsak er det samme historiske og åndelige rommet, etter min mening er vår store felles ulykke og tragedie.» (Putin, 2021).
Her avslører han igjen noe av det mytiske White var opptatt av – han kaller tilstanden mellom de to landene for en «felles ulykke og tragedie». Videre beskriver han hvordan russere, ukrainere og hviterussere alle er etterkommere av det gamle Rus, som var den største staten i Europa. Han begir seg ut på en nokså lang og tung gjennomgang av tusen år med felles historie, helt fram til moderne tider, andre verdenskrig og Ukraina-konflikten. Det er verdt å merke seg hvordan språk, tro og kultur hele tiden ligger som en rød tråd i fortellingen han formidler. Han skriver blant annet:
«Slaviske og andre stammer over det enorme territoriet [...] ble bundet sammen av ett språk [...], økonomiske bånd, styret til fyrstene i Rurik-dynastiet, og – etter dåpen til Rus – den ortodokse troen. [...] Hvordan kan denne arven bli oppstykket mellom Russland og Ukraina? Og hvorfor gjøre det?» (Putin, 2021).
Dette gjentar han, riktignok i ulike sammenhenger, gjennom hele teksten. Slik skaper han en tydelig kategori bestående av det russiske og ukrainske folk (bundet sammen av blodsbånd, som han selv kaller det), i motsetning til de vestlige landene som bedriver et «anti-Russland-prosjekt». Samtidig er jo langt fra alle ukrainere ortodokse kristne for eksempel, noe som skaper en viss problematikk i kategoriseringen.
En så markant kategorisering mellom Russland, Ukraina og Vesten medfører riktignok en problematikk knyttet til nasjonsbegrepet. Etymologisk kommer ordet fra fransk nation og latinsk natio, og betyr fødsel. (Knudsen, 2021). Gjennom tidene har ordet gått fra å betegne grupper med felles fødested, til å omfatte en mer kulturell tilhørighet til et område. Altså kan en si at nasjonene slik vi forstår dem i dag, er forestilte fellesskap som holdes sammen av narrativer og nasjonale fortellinger. Dermed er det også mulig å omdefinere nasjonsbegrepet, slik Putin gjør når han omtaler Ukraina som en del av Russland, og så godt som benekter landets rett til å eksistere. Mesteparten av argumentene hans dreier seg om både gamle og nye landegrenser, i tillegg til den «felles historien» som er delt mellom Russland og Ukraina. Disse faktaene om fortiden bruker han til å konstruere en slags felles ukrainsk og russisk identitet på tvers av dagens landegrenser. Altså bruker han den nasjonalromantiske tanken om folkesjelen og oppfatningen om at det finnes et særegent tanke- og følelsesliv som er karakteristisk for et folk eller en nasjon, til å begrunne hvorfor de to landene egentlig hører sammen. Det kalles i filosofien for identitetspolitikk, et begrep som betegner den politiske virksomheten som tar utgangspunkt i erfaringene og historien til en marginalisert gruppe mennesker (Thorsen, 2021).
Mye av Putins retorikk handler om konstruksjonen av denne identitetspolitikken, slik at han maner fram følelsen, eller illusjonen, av en gruppeidentitet. Identitetspolitikken formes som regel etter bestemte kulturelle egenskaper, i motsetning til for eksempel universalismen. Gjennom hele teksten prøver Putin å skape et slags monokulturelt fellesskap mellom russere og ukrainere. Han skriver blant annet om historien til det gamle Rus at: «dette er alle sider av vår felles identitet og historie, som gjenspeiler dens komplekse og flerdimensjonale natur.»
Putin forteller altså en historie som skaper sammenheng mellom momenter som egentlig ikke er samsvarende. For eksempel er det en tydelig rød tråd mellom «lykken» i starten av teksten, da Russland og Ukraina var en del av det samme riket, og «ulykken» som gradvis farger historien ettersom landene splittes og Vesten vender seg mot Russland. Dette er jo egentlig ikke gitte sammenhenger; Putin har valgt en tragisk plotstruktur som definerer historiefortellingen hans. Men hvis vi skal følge Whites teorier om plotstrukturer og narrativer, blir også tekster fra Vesten og Ukraina rammet av den samme problematikken. For hvem er det egentlig som kan definere hva som er historisk sant og ikke? Vesten på sine side bedriver jo like fullt en historiefortelling der Russland er skurken og Europa er helten.
For å dekonstruere de ulike narrativene kan vi bruke diskursanalysen til Michel Foucault og særlig se nærmere på hvilke ord som brukes i tekstene og hvilken verdiladning de har. (Grue, 2023). Ord som går igjen i Putins tekster er «frigjøringskrig» og «gjenforening» – ord han bruker om fortiden så vel som om nåtiden – altså knytter han fortiden sammen til en meningsfylt historie om samtiden, som «beviser» at Russland gjør rett i å «ta tilbake» Ukraina. I en kommentar til Putins tekst skrevet av den ukrainske journalisten Volodymyr Jermolenko, er det imidlertid ord som «imperialisme», «stalinisme» og Russland som «tyrannisk stormakt» som går igjen. Akkurat som Putin lister han opp fakta om fortiden, men fra et annet perspektiv. Han skriver også at:
«Vi må se forbi retorikken og fokusere på realiteten. [...] Den ukrainske kampen er universell – en kamp for frihet og demokrati [...] Ukraina vil ikke gi etter i denne eksistensielle kampen. Men verden må komme på banen for å hjelpe landet til å kunne forsvare seg selv – og for å forsvare demokratiet i vår verden. I morgen kan det være for sent.» (Jermolenko, 2022).
Her bruker Jermolenko den moderne fortellingen om demokrati og samarbeid for felles fremskritt, til å underbygge argumentet om en slags vestlig allianse. Akkurat som både Putin og Ratsjinskij hevder også han at vi må «se forbi retorikken» – altså viser han til en faktisk virkelighet eller sannhet, eller en tenkt sisteinstans. Når alle parter hevder å ha gjennomskuet de andres historiske narrativer, blir det nærmest umulig å komme fram til fakta som kan bevises i det hele tatt, særlig med tanke på utviklingen av moderne kommunikasjon og informasjonsteknologi. Putin skriver:
«Da jeg jobbet med denne artikkelen stolte jeg på åpen kildekode-dokumenter som inneholder velkjente fakta i stedet for noen hemmelige poster. Lederne i det moderne Ukraina og deres eksterne «beskyttere» foretrekker å overse disse fakta.» (Putin, 2021).
Putin, som selv er kjent for kildeforfalskning og å føre en propagandapolitikk, beskylder nå Ukraina for å drive manipulasjon gjennom «hemmelige poster». Noe særlig med kilder på dette har han ikke, men likevel; beskyldninger om forfalskning av fakta, er vanskelige å svare på. På en måte blir debatten om erindringspolitikk og narrativer en slags metadiskusjon, der de forskjellige partene i sine forsøk på å dekonstruere den andres narrativ, selv konstruerer fortellinger for å bevise sitt syn. Argumentasjonsformen vil derfor i stor grad handle om å plukke ut deler av en helhet, og sette den sammen til en ny fortelling. Slik blir også denne teksten egentlig bare en konstruksjon av momenter som kan brukes til å svare på oppgaven. Det som ikke er relevant, blir heller ikke nevnt, nettopp slik Putin forstørrer og forminsker ulike deler av Russlands historie for å skape en rød tråd.
Med det er vi tilbake til Ratsjinskij og hans advarsel om «minnekriger» og bruken av historien som et politisk virkemiddel. Han kritiserer russiske massemedier for å omtale en «uprovosert væpnet invasjon av et naboland, annektering av områder, terror mot sivile i de okkuperte områdene og krigsforbrytelser som en nødvendighet i kampen mot fascisme». Han er uten tvil veldig bevisst på eget språk og sin egen fortellermåte. Samtidig tilhører han en organisasjon som går under mottoet Fred, minne, frihet – og han skriver selv om ansvar at: «[det] springer ut av en persons følelse av tilknytning til tidligere generasjoner, evnen til å se seg selv som et ledd i kjeden av generasjoner – det vil si bevisstheten om at han tilhører et fellesskap som ikke oppstod i går, og som forhåpentligvis ikke vil forsvinne i morgen.» (Ratsjinskij, 2022). Selv ikke Ratsjinskij kan skrive seg ut av den narrative identiteten og erindringspolitikken.
Den retoriske delen av krigen mellom Russland og Ukraina viser hvor stor påvirkningskraft en bestemt historisk vinkling kan ha på et folk og en nasjon. Konflikten har blitt mer og mer polarisert jo lengre tid som har gått – kategoriene har blitt snevrere, ordene spissere og stadig mer motstridene, i takt med at ord som «sannhet» og «faktisk» dukker opp oftere og oftere. Det er et særlig sentralt poeng i vår tid, som gjerne kalles informasjonsalderen. I en artikkel publisert i Morgenbladet beskriver journalist Timothy Snyder dagens samfunn som et post-sannhetssamfunn der virkelighetsbildet enkelt kan manipuleres og re-presenteres. (Snyder, 2021). Sannheten som en slags felles sisteinstans har blitt mer fragmentert, og tilliten til institusjoner som staten og utdanningssystemet er svekket. Han skriver at «når vi gir opp sannheten, gir vi fra oss makt til dem som har penger og karisma til å skape noe stort i sannhetens sted. Hvis det ikke eksisterer en enighet om visse grunnleggende fakta, kan ikke innbyggerne danne det sivile samfunn som tillater dem å forsvare seg». Snyder er opptatt av at det er de med mest pengemakt som tjener på at samfunnet dreier i retning post-sannheten. Videre beskriver han nemlig post-sannhetssamfunnet som et prefascistisk samfunn; postsannhet vasker vekk staten og inviterer til et myteregime, der skillet mellom hva som føles riktig, og hva som faktisk er riktig, er uklart. I praksis vil det si at mektige statsledere som Putin ikke bare kan pynte på sannheten – de kan faktisk tilby alternative sannheter skreddersydd for et bestemt formål. Putin blir en historieforteller som kan konstruere en fortelling som ikke nødvendigvis er mer eller mindre sann enn andre fortellinger, rett og slett fordi ideen om en felles sannhet har begynt å slå sprekker.
Det er altså mye som taler for at Putin har laget en konspirasjonsteori. Men det å anklage motparten for å drive med propaganda og konspirasjonsteorier, er ikke nødvendigvis en god retorisk taktikk. Når anklager om konspirering blir et argument i seg selv, vil enhver debatt bevege seg lenger og lenger unna det reelle problemet som faktisk diskuteres. Det å anklage den andre parten for konspirering defineres gjerne som argumentasjonsformen petitio principii, altså en sirkulær slutning. Det vil si at når en part anklager den andre for å inngå i et komplott, vil mangelen på faste bevis kunne brukes som et argument i seg selv for at teorien er sann, fordi komplottet er skjult for allmennheten. I tillegg vil den som motsier konspirasjonsteorien kunne bli rammet av argumentasjonsformen kalt irrelevant ad hominem, som handler om at den som er uenig i anklagen selv er en del av sammensvergelsen. (Dyrendal, 2021). Dersom vestlige politikere plasserer Putins fortelling i kategorien konspirasjonsteori, vil det reise et spørsmål om Vestens eget narrativ. Det at Vesten avviser Putins anklage om et vestlig komplott mot Russland, kan Putin bruke som bevis på at komplottet er reelt. Slik kan vi også si at Vesten, i sine anklager mot Russland, aktivt bruker irrelevant ad hominem for å understreke at Putin er en konspiratør.
Det er altså ikke enkelt å definere et narrativ som en konspirasjonsteori, og kanskje er det heller ikke en betegnelse vi bør kaste rundt oss i en debatt. Putins narrativ, hans bruk av historien i konstruksjonen av en narrativ nasjonal identitet og opptegningen av fiendebilder, deler riktignok mange likheter med andre konspirasjonsteorier. Samtidig er grensa for hva som bare er konstruksjonen av en overdreven heltefortelling, og hva som faktisk er en konspirasjon, noe uklar. For dersom Putin kalles en konspiratør, vil Vestens anklager raskt selv kunne betegnes som konspirasjoner i seg selv. Det konspirasjoner imidlertid alltid forteller en sannhet om, er den verden og det samfunn som har skapt dem. Sammenhengene vi ser sier noe om oss, vår frykt, vårt selvbilde og vårt verdensbilde. Øystein Stene skriver i artikkelen Konspiratorium: «samtidig forteller konspirasjonsteorier oss alltid noe som er helt sant, nemlig om den verden som har skapt dem, og de som tror på dem. De sier noe om hva slags trossystem vi bekjenner oss til, hvilke fortellinger vi gjenforteller.» (Stene, 2023).
Krigen mellom Russland og Ukraina har satt verdensbildet til begge parter på prøve, og den er en pekepinn på retningen debatter kan ta i et post-sannhetssamfunn. Stene poengterer at «å avvise konspirasjonsteorier som ubrukelig søppel er fantasiløst og ignorant. Slike teorier er tvert imot en fantastisk inngang til kunnskap om samfunnet og menneskene bak dem». (Stene. 2023).
Når alt kommer til alt vil vi vanskelig kunne fastslå hva som faktisk skjer. Men selv om vi til en viss grad er bundet til narrativene, kan vi bli mer bevisste på hvordan språket og historiefortellingen legger føringer for ulike nasjoners oppfatninger av seg selv og sin rolle i verden. Putins røde tråder viser hvordan erindringspolitikken gjør det mulig å vri en fortelling om et blodig folkemord om til en heltemodig frigjøringskamp. Retorikken i krigen mellom Russland og Ukraina er et eksempel på hva som skjer når historien brukes som rettferdiggjørende faktor, og når språket blir en retorisk krig der målet er å feie vekk motpartens narrativer, kanskje uten å innse at en selv står midt i sitt eget.
Litteratur:
Carr, H. 2011: Hva er historie?, 1961 (utdrag)", fra Moum, T. m.fl.: /Historie og filosofi. Tekstsamling/, Cappelen Damm.
Dyrendal, A: Konspirasjonsteori i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2023 fra https://snl.no/konspirasjonsteori
Falkeid, Unn; Aarsand, Kjartan: Umberto Eco i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/Umberto_Eco
FN-sambandet. (2022, 12. august). Ukraina. Hentet fra https://www.fn.no/Konflikter/ukraina
Grue, Jan: diskursanalyse i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2023 fra https://snl.no/diskursanalyse
Hammer, Svein: Michel Foucault i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/Michel_Foucault
Jentoft, M. (2023, 14. mars). Heltekulten vokser i Ukraina. NRK. Hentet fra 15. mars 2023 fra https://www.nrk.no/urix/heltekulten-vokser-i-ukraina-_-mens-modre-og-kjaerester-sitter-gratende-tilbake-1.16331679
Kruse, J. E. (2021, 19. september). Russisk valg: Kritiske medier stemples som «utenlandske agenter». NRK. Hentet 15. mars 2023 fra https://www.nrk.no/urix/russland-stempler-kritiske-roster-som-utenlandske-agenter-1.15651315
Knudsen, Olav Fagelund; Berg, Ole T.: nasjon i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/nasjon
Putin, V. (2021, 10. juli). Om russerne og ukrainernes historiske enhet. Kreml.
Ricoeur, P. Selvet og den narrative identitet. (utdrag), fra Eksistens og hermeneutikk, oversatt av Hallvard ystad, Aschehoug 1999, s. 209-241.
Stene, Ø. Konspiratorium. Hentet 15. mars 2023 fra https://cdn.sanity.io/files/42csfj8i/production/d41815b2e0e5497a1d481d2fcbd14f734ceca76f.pdf?dl
Stoval, T. (2018, 4. september). Hayden W. White. Hentet 16. desember 2022 fra https://www.historians.org/research-and-publications/perspectives-on-history/september-2018/hayden-v-white-(1928–2018)
Strømmen, Ø. Mistilliten som våpen. Hentet 15. mars 2023 fra https://cdn.sanity.io/files/42csfj8i/production/e14b19f69f41dd5d7a24d3bfb95ec105b9362397.pdf?dl
Skjeseth, H. T. & Bakken, L. Ø. (2022, 10. desember). Fredprisvinner: Kompromiss med Russland er ikke fred. Hentet fra https://www.nrk.no/urix/fredsprisvinner_-kompromiss-med-russland-er-ikke-fred-1.16215337
Snyder, T. (2021, 21. januar). Den amerikanske avgrunnen. Morgenbladet. Hentet 15. mars 2023 fra https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2021/01/21/den-amerikanske-avgrunnen/
Thorsen, Dag Einar: identitetspolitikk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/identitetspolitikk
Wessel, Elsbeth: Johann Gottfried von Herder i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 16. desember 2022 fra https://snl.no/Johann_Gottfried_von_Herder
White, H. 2011: Den historiske tekst som litterær kulturgjenstand, 1974 (utdrag), fra Moum, T. m.fl.: /Historie og filosofi. Tekstsamlling/, Cappelen Damm.
Jermolenko, V. (2022, 1. mars). Striden mellom Ukraina og Russland går langt tilbake – men er ikke den historien Putin forteller. Aftenposten.
