Kan det dokumenteres at PrEP er samfunnsøkonomisk lønnsomt?

Siden 2017 har den såkalte PrEP-pillen vært en del av det offentlige helsetilbudet i Norge. PrEP er kort oppsummert HIV-medisin som brukes av mennesker som ikke har HIV, siden medisinen reduserer risikoen for å bli smittet. Det er altså et forebyggende tiltak. I praksis er dette noe som brukes av homofile menn. Etter at NRK Dagsrevyen for noen dager siden fortalte om praksisen, har det oppstått en debatt om tilbudet av PrEP er riktig prioritering av offentlige midler. Sveinung Stensland, som er stortingsrepresentant for Høyre, uttalte til NRK at «PrEP tar for mye plass og ressurser».

Det er forståelig at denne debatten kommer opp. Som NRK omtalte, er det om lag 1200 personer som får PrEP i dag, og mange står på venteliste. Kapasiteten ved Olafiaklinikken i Oslo, som har flest PrEP-pasienter, er fullstendig sprengt. I en rapport utarbeidet av Olafiaklinikken og NKSOI (Nasjonal kompetansetjeneste for seksuelt overførbare sykdommer) kommer det frem at helsepersonell opplever det som et dilemma at de må prioritere mellom oppfølging av friske PrEP-pasienter og pasienter med alvorlige sykdommer. Går man på PrEP, har man nemlig krav på oppfølging i form av helsesjekk og testing for kjønnssykdommer hver tredje måned. Både medisinen og oppfølgingen er uten egenandeler for brukeren.

Les innlegget som startet debatten om PrEP i Minerva:

Uansvarlige homser eller uansvarlig politiker?

Mens både hiv-pasienter og kreftpasienter er utsatt for kutt- og innsparingspolitikk som tærer på våre helsetjenester, har Høyre-politiker Sveinung Stensland effektivt klart å sette ulike pasient- og brukergrupper opp mot hverandre, og opp mot homofile og mennesker som lever med hiv.

Faglig solid begrunnelse?

Helseminister Bent Høie har hele veien forsvart PrEP-tilbudet, og slår overfor NRK fast at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men det er god grunn til å spørre om Høie egentlig vet dette, eller om han bare spekulerer. Beslutningsprosessen i forbindelse med innføringen av PrEP i det nasjonale helsetilbudet ser nemlig ut til å ha vært noe spesiell. Det kan gi grunn til å mistenke at begrunnelsen for å tilby PrEP ikke er så faglig solid som vi kan få inntrykk av, og at begrunnelsen kanskje heller handler om hva som er politisk opportunt.

PrEP ble i 2017 innført under den såkalte blåreseptforskriften, som innebærer at Folketrygden dekker utgifter til legemidler ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. Dermed kunne beslutningen unntas de vanlige metodevurderingene som Stortinget har vedtatt for innføring av nye legemidler og behandlinger. Prep ble altså innført uten at det ble gjort en slik kost-nytteanalyse som metodevurderingene krever.

Det foreligger fortsatt ikke noen metodevurdering for bruk av PrEP. Og det er merkelig. De svært få offentlig tilgjengelige dokumentene om beslutningsgrunnlaget for innføringen av PrEP, indikerer at det var faglig tvil i Helsedirektoratet om hvorvidt blåreseptforskriften kunne anvendes for PrEP. En hypotese om at flere kan ha vært i tvil om dette, styrkes av at PrEP senere ble flyttet fra blåreseptordningen til såkalt H-resept, som innebærer at helseforetakene finansierer legemidlene.

Metodevurdering

I forbindelse med bytte av resept- og finansieringsordning, som skjedde 1. januar 2018, ble det bestilt en metodevurdering. Status i denne saken kan man se i referatene fra det såkalte Bestillerforum, som ligger åpent på nett her. Der fremgår det at saken fortsatt er til vurdering, fordi man venter på innsendt dokumentasjon fra produsenten av legemiddelet. Systemet er slik at legemiddelfirmaet skal legge frem en kost- nytteanalyse som kan forsvare innføringen av en ny behandling. Det er nå to år siden denne dokumentasjonen ble bestilt fra produsenten. Vi kan bare spekulere i hvorfor slik dokumentasjon ikke er fremlagt ennå. Men gitt at PrEP stadig finansieres fullt ut av det offentlige, selv om det ikke er gjort noen metodevurdering, har neppe produsenten veldig sterke insentiver for å legge frem dokumentasjon. Og man kan kanskje anta at dersom det fantes dokumentasjon som viste at PrEP kommer godt ut av en kost- nyttevurdering, ville dette vært lagt frem for lengst.

Les også innlegget fra stortingsrepresentant Sveinung Stensland:

La oss snakke om ansvarlighet

Det er ikke uansvarlig av meg som stortingsrepresentant å stille spørsmål ved offentlig pengebruk. Det er strengt tatt det eneste ansvarlige jeg kan gjøre.

Mange variabler

Det er ikke dermed sagt at PrEP ikke har noe for seg, eller at det ikke bør være en del av et offentlig helsetilbud på en eller annen måte. Det er ikke tvilsomt at PrEP har dokumentert effekt som et virkemiddel for å redusere risikoen for HIV-smitte. Men spørsmålet om samfunnsøkonomisk nytte er åpenbart en ligning med mange variabler.

Tiltak som kan redusere antall HIV-smittede er selvsagt positivt, både for samfunnet som sparer utgifter til kostbar behandling, og rent menneskelig for de som slipper å pådra seg en alvorlig kronisk sykdom. Men i hvor stor grad PrEP bidrar til å redusere HIV-smitte, vet vi ikke. I rapporten fra Olafiaklinikken anslås det at PrEP kan ha forhindret 80 nye tilfeller. Men dette tallet er bare et anslag. Og det må uansett tas med i vurderingen hvordan PrEP påvirker utbredelsen av andre kjønnssykdommer, som har vært kraftig stigende over flere år, fordi folk dropper kondom, et problem det er god grunn til å tro at utstrakt bruk av PrEP forsterker. Og selv om PrEP, alt oppsummert, skulle vise seg å føre til bedre seksuell helse, er det likevel ikke opplagt at gratis PrEP til alle homofile som vil ha (som i praksis er systemet i dag), er en riktig prioritering av offentlige helsemidler når det ses i sammenheng med alle andre behov i helsevesenet.

Poenget i denne sammenheng er bare at det neppe kan dokumenteres at PrEP er samfunnsøkonomisk lønnsomt, slik det hevdes. Og prosessen har vært uheldig, fordi den etterlater et inntrykk av at det er mulig å bli tilgodesett med kostbare helsetiltak utenom normale prioriteringskriterier, dersom man er godt organisert og driver effektive kampanjer for sin sak.