For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kåre Willochs ånd
Hans Jacob Huun Thomsen gjør det litt for lett for seg når han bruker Kåre Willoch som utgangspunkt for å kritisere Høyre, og Civita på Facebook, for ikke å kritisere de som nå flytter til Sveits.
Publisert
Første nestleder i Unge Venstre, Hans Jacob Huun Thomsen, har rett i to ting:
Kåre Willoch mislikte grådighet, og han likte ikke at velstående mennesker utstilte en ekstravagant livsstil i mediene. Jeg tror han fant det vulgært.
Han var heller ikke glad i skatteflyktninger, enten det var Stein Erik Hagens datter eller Gro Harlem Brundtland som flyttet.
Jeg er også enig med Thomsen i at det er dumt å uttale seg barnslig, surt og nedlatende i mediene. Det virker ekstra provoserende når de som uttaler seg, er ressurssterke og privilegerte.
Thomsen gjør det likevel litt for lett for seg når han bruker dette som utgangspunkt for å kritisere Høyre, og Civita på Facebook, for ikke å kritisere de som nå flytter til Sveits.
Det er lett å beklage at så mange mennesker med næringsformue flytter fra Norge. Det er ikke synd på dem personlig, for deres egen situasjon blir knapt forandret. De vil kunne ha den samme livsstilen enten de bor i Norge, Sverige eller Sveits.
Det beklagelige er at også investeringene de gjør, gradvis vil følge etter. Geografi, kunnskap om og tilknytning til lokalmiljøet og de lokale markedene har nemlig betydning når de investerer. Nye generasjoner, som kanskje bare har bodd i utlandet, vil ha enda svakere tilknytning til Norge. Etter noen tid kan hele eller store deler av virksomheten være i andre land. Det betyr mindre verdiskaping og færre arbeidsplasser i Norge.
Fortjener de kritikk?
Det de gjør, er selvsagt lovlig, men er det moralsk?
For å si noe om det, må vi nesten vite noe om motivene de har for å flytte, og det vet vi lite om. I motsetning til det man kanskje kan få inntrykk av når Thomsen viser til en «øredøvende klagesang fra de rike», så har de fleste som har flyttet, ikke uttalt seg i det hele tatt.
Heldigvis er det forskning på gang, så om en stund vil vi antagelig få vite mer.
Mens vi venter, er det noen som hevder at det er den såkalte femårsregelen (exit-skatten) som forårsaker flyttingen. Den blir nå utredet, blant annet etter forslag fra Skatteutvalget, og den kommer neppe tilbake i sin nåværende form. Mitt tips er at Norge vil kikke til andre lands exit-skatt og kanskje innføre noe som ligner. Sverige, for eksempel, har en tiårsregel.
Det har uansett formodningen mot seg at det er denne regelen som har vært viktigst for flyttingen. I så fall burde vi ha sett flere som flyttet før.
Mitt klare inntrykk er at det er eierbeskatningen som gjør utslaget – altså summen av utbytteskatten og den særnorske formuesskatten, som økte med over 100 prosent i Støre-regjeringens første år, altså fra 2021 til 2022.
Eierbeskatningen rammer bare privateide norske bedrifter. Den rammer ikke offentlig eide eller utenlandskeide bedrifter. Og den er nå så høy at mange bedrifter får et skyhøyt skattetrykk.
En utenlandskeid bedrift har en selskapsskatt på 22 prosent, hvis bedriften går med overskudd. En norskeid bedrift kan få en reell selskapsskatt på godt over 100 prosent, og mesteparten av denne skatten må betales, selv om bedriften går med underskudd.
Hva ville Kåre Willoch ment om det?
Da han kritiserte Stein Erik Hagen i 2009, som Thomsen viser til, sa Willoch litt mer. Han sa blant annet dette:
«Jeg må gi Hagen rett i at formuesskatten ikke er brukbar. Den er rett og slett skrullete utformet. Selv om man skulle mene at det er grunnlag for mer skatt på formue, så må jeg si at formuesskatten har særdeles merkelige virkninger. Den rammer så kolossalt ulikt.»
I 2017 fortalte han til TV2 hvordan formuesskatten var ødeleggende for næringslivet: Formuesskatt er en skatt på norske eiere som utlendinger slipper unna. «Vi burde oppmuntre til, ikke svekke, norsk privat eierskap og bedrifter.»
I 2009 var eierbeskatningen 5 – 10 mrd. kroner.
I 2023 er den estimert til å utgjøre ca. 55 mrd. kroner.
Spørsmålet er om det er et problem for norske bedrifter å betale 40, 50, 60 eller 100 prosent skatt?
Jeg føler meg sikker på at Kåre Willoch ville ment det.
En bedrift som betaler så mye skatt, vil ikke overleve i konkurransen med offentlige og utenlandskeide bedrifter som bare betaler 22 prosent skatt når de går med overskudd.
En slik bedrift vil heller ikke ha ressurser til å vedlikeholde virksomheten eller til å investere mer og utvide virksomheten. I verste fall må den trappe ned eller legge ned. Og det er jo dumt, siden det er lite som tyder på at det er bra for Norge.
Den letteste veien ut av dette problemet er å selge bedriften til en utlending eller å skaffe bedriften en utenlandsk eier på annen måte, for eksempel ved å flytte selv.
Hva er mest moralsk? Og hva vil gi mest skatteinntekter til staten, eller til fellesskapet, som det heter nå? At bedriften lever videre og kanskje vokser – eller at den krymper, fordi eieren må tappe den for ressurser?
Thomsen viser til Skatteutvalget, som skriver at den samlede skatten på kapitalbeholdning i Norge i sum er relativt lav sammenlignet med andre land. Men her er kodeordet «sum». Norge har nemlig en svært lav skatt på hytter og hus, men en svært høy skatt på næringsformue sammenlignet med andre land. Og apropos: Stein Erik Hagen er blant dem som har foreslått en betydelig økning av skatten på spesielt luksuriøse hytter og hus.
Tidspunktet for regjeringens kraftige økning i eierbeskatningen var dobbelt uheldig.
Mange eiere har nemlig i noen år hatt penger «under hodeputen» som har hjulpet dem til å kunne betale formuesskatten uten å tappe bedriften for penger. Det er penger som ble tatt ut i utbytte i forbindelse med skattereformen i 2005/06. Men nå er disse pengene stort sett brukt opp, og dermed må de igjen ta ut utbytte fra bedriften for å betale formuesskatt. Og i mellomtiden er utbytteskatten økt fra null til 35 milliarder kroner.
Slik jeg forstår det, er det dette som er Røkkes situasjon: Han må nå ha enorme utbytter (som i så fall også må tilfalle alle de andre eierne) for å greie å betale formuesskatt.
NHO-sjefene fikk kjeft av regjeringen, fordi de sa at manglende forutsigbarhet er som «gift» for næringslivet.
Men de har helt rett: Næringslivet er helt avhengig av noenlunde stabile og forutsigbare rammebetingelser. Det er ikke mulig å regne på en fremtidig investering, hvis man ikke aner hva skatteregningen kan bli. Selvsagt må også bedrifter forholde seg til skiftende politiske vinder og vedtak, men graden av usikkerhet og uforutsigbarhet påvirker i sterk grad viljen til å investere. Sveits’ fortrinn er ikke bare lavere formuesskatt, men, kanskje i enda høyere grad, stabile rammebetingelser.
Det snakkes om «politisk risiko» i Norge nå. Det er nesten sensasjonelt. Et skattesystem, som i all hovedsak er meget bra, fordi det er basert på brede og gode politiske forlik siden tidlig på 1990-tallet, er satt i spill. Hvor moralsk det er, kan kanskje også diskuteres.
Jeg syns ellers at det er pussig hvor lite det blir lagt merke til at de som «klager» på eierbeskatningen, og da særlig formuesskatten, som regel klager på skattesystem og ikke på skattenivå. Det foreligger flere forslag fra de samme menneskene om hvordan formues- og utbytteskatten kunne vært utformet på en alternativ måte – eller hvordan andre skatter kan økes for å ta inn samme proveny.
Problemet er, som Kåre Willoch sa, at formuesskatten rett og slett er «skrullete utformet».
I tiden som kommer, kan vi komme til å oppleve en annen flyttestrøm – nemlig de som flytter for å få større subsidier enn de ville fått i Norge. Folk i næringslivet «klager» jo ikke bare på at skattene er for høye. De «klager» også på at subsidiene er for små.
Men vi bør være mot å øke skattene for næringslivet for å satse på selektiv næringspolitikk.
Det ville vært i Kåre Willochs ånd.
