Ystebøs bekymring er overdrevet

I et innlegg skriver Joel Ystebø at Høyre, på grunn av en rekke enkeltsaker, ikke lenger er å betrakte som et konservativt parti. Flere av sakene han tar opp, som bioteknologi og kontantstøtte, er spennende, og jeg kommer tilbake til dem. Aller først er det på sin plass å rydde opp i hva det vil si at Høyre er et liberalkonservativt parti, og hvorfor kritikken hans bommer.

Spenningene i et bredt folkeparti som Høyre har alltid vært store. Det finnes fraksjoner som til dels vil ligge nærmere Venstre i sine politiske syn, andre ser Frp som sitt andreparti, og flere vil sammenligne seg mest med KrF. Personlig ligger jeg nok et sted mellom de to siste. Likevel klarer vi å bygge en allianse gjemt bak det noe kompliserte begrepet liberalkonservatisme.

Hovedstrømningen i den norske konservatismen, tydelig inspirert av den britiske, har fokusert på rettsstatsprinsipper, maktspredning og lange historiske linjer. Den har samtidig vært moderat og reformerende. Som blant annet Torbjørn Røe Isaksen trekker frem i sin beskrivelse av den norske konservatismen, har det særlige fokuset på enkeltindividet og maktspredning gjort at man gjerne har brukt liberalkonservativt som begrep.

Det er heller ikke å komme fra at Edmund Burke, den moderne konservatismens far, var medlem av det liberale partiet i sin tid. Det er ikke vanntette skott mellom liberalisme og konservatisme, og konservative, som Burke, har historisk sett frontet liberale reformprogrammer.

Et enkelt parti har aldri hatt fasiten på hva konservatisme er, det har ikke KrF, og heller ikke Høyre. I likhet med andre ideologier finnes det store variasjoner innad i konservatismen. Vi bruker likevel merkelappen fordi det best beskriver den holdningen vi som parti prøver å ha, og har hatt til endringer i samfunnet.

På en rekke områder har vi, som Ystebø påpeker, vært åpne for å endre oss. Et mye brukt eksempel her er åpningen for likekjønnet ekteskap tilbake i 2009, som kan bidra med en viss forklaringskraft. Ekteskapet er en av våre lengstlevende institusjoner, som for noen har en religiøs verdi, og for de aller fleste i det minste en kulturell verdi. Hvis vi hadde valgt å opprettholde ekteskapet kun for heterofile par, ville dette utdefinert en stor gruppe. Ekteskap som institusjon ville stått i fare for å bli irrelevant, noe vi ikke ønsker ettersom ekteskapet har tjent oss godt som samlivsform. Gjennom å inkludere andre måter å leve sammen på opprettholder vi ekteskapet og holder dette relevant.

Familien er et av flere viktige fellesskap som bygger samfunnet vårt nedenfra. Det har aldri vært noen tvil om at vi ønsker at familiene i stor grad skal få forme egne liv selv. Kontantstøtten har vært et av flere tiltak som har støttet opp om dette, men vi har samtidig sett den utfordre andre områder som vi konservative også må være opptatt av. Kontantstøtten har bidratt til at kvinner i minoritetsbefolkningen har blitt hjemmeværende og blant annet ikke fått mulighet til å lære seg god norsk. Dermed får ikke disse mulighet til å delta i et større fellesskap. I dette spørsmålet mener jeg både partiledelsen og landsmøtets flertall med god samvittighet kan omtale seg som konservative. Ingen er uenige i at familien skal ha selvbestemmelse eller at vi må styrke fellesskapene, men man faller på ulike konklusjoner nettopp på grunn av konservative inngangsvinkler.

For det andre trekker Ystebø frem vår oppmykning innen bioteknologi, der vi blant annet åpnet for eggdonasjon. For mange av oss var dette en mangefasettert debatt, som gikk gjennom alle deler av partiet. Flere innganger finnes her, men aller viktigst vil jeg trekke frem at eggdonasjon sørger for å flere får muligheten til å bygge en familie. De som benytter seg av muligheten ønsker sterkt å stifte familier, og barna er ønsket. Igjen, kan man si at det som var en liberalisering av lovverket, også bidrar til å holde familien som institusjon mer relevant og åpen for flere.

Ystebøs siste eksempel drar oss over til mer betente debatter som seksualundervisning og kjønn. Det finnes en lang rekke meninger om temaet, også hos oss. Det jeg derimot vet at de fleste samler seg om er retten til å være seg selv. Som jeg tidligere har trukket frem, har fokuset på enkeltindividet alltid preget vår konservatisme, og det vil det fortsette å gjøre. Det kommer til å bli debatter om hvordan vi skal organisere samfunnet, men for å parafrasere Jo Benkow vil vi alltid være partiet som best siker borgerne retten til å være annerledes.

I Høyre ser vi i dag mange debatter om store temaer som bør oppta alle konservative. Om hvordan vi skal organisere samfunnet, om innvandringsnivået over tid har satt fellesskapene våres under for stort press eller hvilke roller de ulike institusjonene skal spille i fremtiden. I disse debattene er KrF en åpenbar diskusjons- og samarbeidspartner. For jeg tror som Ystebø at de gode konservative løsningene finnes på borgerlig side.

Konservatismen har derimot aldri handlet om å stoppe klokken, eller forsøke å endre verden tilbake. Den har derimot handlet om å håndtere endringer på en måte som bevarer samfunnets sjel. Innad i Høyre vil det være ulike syn på hvordan vi skal gjøre dette, men jeg kan betrygge Ystebø om at vi også i fremtiden vil være et konservativt parti selv om han tidvis vil lande på andre konklusjoner enn oss. Det er det rom for innenfor konservatismen.

Les også:

Høyre er ikke lenger et konservativt parti

DEBATT: Vi er mange som savner det prinsipielle, nøkterne og konservative Høyre.

Joel Ystebø