Rabita ønsker kritisk journalistikk velkommen

Rabita har de siste ukene vært i søkelyset i en rekke nyhetssaker i Nettavisen, ført i pennen av Inga Ragnhild Holst og Sigmund Aas. Vi i ledelsen i Rabita vil først understreke at vi ønsker kritisk journalistikk velkommen. En uavhengig, fri og undersøkende presse er noe av det vi setter mest pris på i det norske samfunnet, mange av oss i Rabita har bakgrunn fra land hvor dette dessverre bare er en utopi. 

Det fremstilles i flere av Nettavisens saker som om Rabita har begått alvorlige lovbrudd innen regnskap og grovt skattesvik. Dette mener vi er misvisende fremstillinger, som vi har forsøkt å imøtegå. Vi opplever imidlertid at journalistene ikke tar med våre svar i artiklene og det virker som om ekspertene ikke uttaler seg på bakgrunn av faktiske forhold. Dette har vi redegjort for på vår nettside. Vi tar sterk selvkritikk der hvor vi har gjort noe feil, og vil rette opp dette umiddelbart. Interesserte må gjerne også kontakte oss direkte med spørsmål. 

I denne teksten vil vi adressere et annet tema i Nettavisens saker, som er påstander om at Rabita er en del av Det muslimske brorskap og en rekke andre alvorlige beskyldninger fra blant annet stortingspolitiker for Høyre, Mahmoud Farahmand, og Dana Manoucheri, med bakgrunn fra organisasjonen LIM og rådgiver for Frps leder Sylvi Listhaug. 

Preg av kampanjejournalistikk 

Vi opplever at disse sakene i Nettavisen bærer preg av kampanjejournalistikk, hvor journalistene har bestemt seg på forhånd for å stemple oss og søker å påvirke lesernes syn. Den ene journalisten som står bak disse sakene, Inga Ragnhild Holst, har vært i kontakt med oss over lang tid, men da ikke med en redaksjon i ryggen. Basert på hennes eksentriske og fordomsfulle fremstillinger av muslimer på sosiale medier, samt en aktivistisk atferd i diskusjoner om islam i Norge, synes vi det var vanskelig å ha tillit til at hun ville ha en seriøs journalistisk tilnærming og skille mellom å være en årvåken kritiker og en aktør. I den senere tid har hun kontaktet oss med Nettavisen som arbeidsgiver, og vi har forsøkt etter beste evne å svare på spørsmålene og uttalelsene hun har sendt. Her vil vi minne om at de siste tre månedene har vår moské vært alvorlig berørt av den pågående krigen i Midtøsten. En betydelig andel av våre medlemmer har bakgrunn fra regionen. Ett av våre medlemmer ble drept av israelsk bombing. Flere hos oss har mistet tosifrede antall familiemedlemmer. Sorg, frykt og sjokk har preget vår hverdag. Å ta vare på de direkte berørte og våre yngste medlemmer har derfor vært en soleklar prioritet de siste tre månedene. Dette, i tillegg til sykdom, har vært årsaken til at vi ikke har hatt mulighet til å svare på Nettavisens mange henvendelser så raskt de kanskje måtte ønske. 

Dette betyr ikke at vi motsetter oss full åpenhet og transparens rundt vår drift, aktiviteter og våre tanker om religion og samfunn. Rabita har alltid hatt som mål å være en åpen og inkluderende moské, et levende sted som bidrar positivt til samfunnet vi er en del av.

Dedikerte tilhengere av demokrati, frihet og likestilling 

Det er derfor dypt sjokkerende og rystende å lese hvordan vi fremstilles i Nettavisen: som en notorisk lovbryter, sikkerhetstrussel som må behandles på lik linje med mafiaen i Italia, og at våre verdier går på tvers av idealer om demokrati, frihet og likestilling. 

Grunnen til at vi mener dette er en fremstilling preget av demagogi, er fordi den vektlegger kilder som ikke har noen direkte kjennskap til Rabita, ikke har faglig kjennskap til norsk islam, og i tillegg ikke er konkrete på hva det er som gjør at Rabita er en sikkerhetstrussel og motstandere av demokrati, frihet, likestilling. 

Spesielt Høyre-politiker Farahmands påstand om at vi utgjør en sikkerhetstrussel, er svært alvorlig. Slike utspill kan i verste fall medføre en sikkerhetstrussel for oss. Moskeer er ifølge PST trusselvurdering over flere år, et mål for terrorangrep fra høyreekstreme aktører. At vi blir feilaktig fremstilt som en farlig samfunnsfiende, som Farahmand direkte sammenligner med den italienske mafiaen, kan trigge høyreekstreme krefter til å ta saken i egne hender, siden myndighetene – som vet dette ikke stemmer – ikke vil ta grepene som en slik trussel, om den var reell, faktisk skulle kreve. 

Kontroversielle forskere 

MSB-rapporten fra Sverige som Holst og Aas baserer seg på, er kraftig kritisert av en rekke svenske religionsforskere for å være uvitenskapelig. Den ignorerer annen forskning på feltet og en rekke påstander mangler kilder. Forskerne bak rapporten har ikke gjennomført egne undersøkelser. Rapporten er på litt over 30 sider, og det hevdes at svenske muslimer, ledet av Det muslimske brorskapet, i hemmelighet, bygger opp et parallellsamfunn, blant annet gjennom å infiltrere organisasjoner og politiske partier. 

Jonas Svensson, professor i islamstudier, sier til Göteborgs-Posten at dette lukter konspirasjonsteori: «At det finnes noen som sympatiserer med Brorskapet, er jeg overbevist om. Hvor mange de er, og hva slags innflytelser de har i organisasjoner og så videre, det er derimot noe som må finnes ut av. Det gjør ikke forfatterne av rapporten. De gjetter.» 

En av forfatterne bak denne rapporten, Aje Carlbom, uttaler seg i Nettavisen og hevder det ikke er noen tvil om at Rabita er en del av det muslimske brorskapet. Dette er en person som aldri har forsket på norsk islam, aldri har vært i kontakt med Rabita, og ikke belegger sin påstand på en saklig måte. 

Magnus Ranstorp er en annen svensk forsker som Nettavisen siterer: «De ønsker å ta avstand fra det sekulære vestlige samfunnet. De skaper en kokong for seg, segregerer seg», sier han. Igjen en forsker som ikke har forsket på norsk islam og heller aldri har vært i kontakt med Rabita. Både Carlbom og Ranstorps arbeider har fått sterk kritikk fra fagfeller i Sverige, og de har ingen direkte fagkunnskap om norske moskeer. Likevel velger Holst og Aas å basere seg på disse kildene i stedet for norske fagpersoner, som har direkte kjennskap til norsk islam. Her er det også nødvendig å nevne at Nettavisens journalist Sigmund Aas utestengte islamforsker Lars Gule og daglig leder i Minotenk, Linda Noor fra sin Facebook-vegg da de stilte kritiske spørsmål til usaklige koblinger som Holst og Aas har gjort i sine saker. Dette underbygger vår mistanke om at dette er kampanjejournalistikk, som ikke ønsker å faktisk komme til bunns i de faktiske forholdene og utføre journalisters mandat: å opplyse samfunnet på en kritisk, men samtidig nøktern og saklig måte. 

At det i den innledende saken fra Holst og Aas ble nevnt flere terrorister som har vært innom Rabita, reagerer vi også sterkt på. Det har aldri blitt fremmet påstander fra forskere eller PST at Rabita er et arnested for radikalisering. Rabita er en stor sentrumsmoské hvor mange tusen er innom hver uke. Å koble moskeen direkte til radikalisering er uredelig – og igjen noe som kan medføre en større sikkerhetsrisiko for oss. Vi har i alle år hatt en tett dialog med myndighetene på alle nivåer og på eget initiativ jobbet forebyggende mot alle former for utenforskap og ekstremisme. 

Den eneste norske forskeren som så vidt får slippe til i alle disse sakene om Rabita, er terrorforsker Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Hvorfor blir ikke han spurt om FFI vurderer Rabita som en sikkerhetstrussel og om moskeen driver med radikalisering, slik Cemal Knudsen Yucel påstår til Nettavisen? Nettavisen unnlater også å ha med at Kari Vogt ikke deler frykten for at Rabita er uegnet til å jobbe mot radikalisering i intervju med den kristne avisen Dagen, med lignende beskyldninger om bånd til islamister. 

Igjen er det viktig for oss å presisere at vi ønsker kritiske og granskende spørsmål velkommen. Det kunne ikke være mer fjernt fra virkeligheten at vi søker segregering, er hemmelighetsfulle og at vi er mot idealer om demokrati, frihet og likestilling. 

Vi har alltid vært åpne, derfor har vår moske medlemmer fra over 40 ulike land. Vi har også aktive ikke-muslimer hos oss. Svært mange som er aktive i Rabita er en del av «blandingsfamilier», familier med flere etniske- og kulturelle bakgrunner. Majoritetsnorske muslimer og deres barn har alltid hatt en stor plass hos oss. 

Feil referanse til islamforsker 

Religionsviter Kari Vogt, som Nettavisen bruker et sitat fra 1995: «Rabita står for et erkekonservativt sunni-ortodoksi med solide innslag av hva vi kan kalle en moderat islamisme, preget av Muslimbrødrene.» Dette er en beskrivelse av et helt annet Rabita enn vår moske. Rabita betyr forening eller forbund på arabisk, det kan også sikte til en type sufi-praksis. I Nettavisens gjengivelse er det Vogts beskrivelse av Det islamske verdensforbund (Rabitat al-alam al-islami) i boken Kommet for å bli – Islam i Vest-Europa s. 68 de bruker. Denne organisasjonen har hovedsete i Saudi-Arabia og heter Muslim World League på engelsk. Vår moske er overhodet ikke en del av denne internasjonale organisasjonen. Dette viser igjen at journalistene med fordel kunne konferert seg med Vogt direkte eller andre forskere på islam i norsk kontekst, i stedet for å basere seg på et lite knippe kontroversielle svenske forskere, hvorav en til og med risikerer fengselsstraff for lovbrudd i sin forskning. Dette kommer jeg tilbake til senere. 

I Vogts bok Islam på norsk fra 2000 blir etableringen av vår moske gjennomgått. Vogt beskriver hvordan Rabita alltid har vært en utadvendt moske med bred kontaktflate i det norske samfunnet (s. 45). Vogt skriver her om hvordan Rabita-moskeen er åpen for både muslimer og ikke-muslimer, at også kristne er aktive og at kvinner alltid har hatt en sentral plass i Rabita, inkludert i ledelsen. Hun skriver også at Rabita tidlig ble et samlingssted for norske konvertitter. Mange av Vogts bøker om islam ligger åpent tilgjengelig hos Nasjonalbiblioteket for de som ønsker å fordype seg om vår historie. 

I 2004 uttalte Vogt til Morgenbladet at ledersjiktet i Rabita-moskeen er sammensatt og representerer ulike syn på religion og politikk. Vogt kjenner godt til Rabita. Vi har alltid vært imøtekommende til forskere og studenter som har ønsket å intervjue oss eller gjøre feltarbeid hos oss. 

Vogt sier til avisen Dagen i 2015 at Rabitas profil er knyttet til Det muslimske brorskap, dette viser til en spesifikk tilnærming til islamsk tenkning og tolkning; Wasatiyyah på arabisk, som sentrale teologer knyttet til Brorskapet har skrevet mye om, men som har stor oppslutning langt utover Brorskapets egne kretser og organisasjoner. Det er en tilnærming som avviser en bokstavelig, uforsonlig og rigid tolkning, som blant annet wahabismen har vært eksportør av, og som også er tilhenger av demokrati – noe som gjør det til en truende forståelse av islam for mange arabiske diktaturer. Derfor har blant annet De forente arabiske emirater (UAE) brukt mange millioner dollar på svertekampanjer mot muslimske krefter de mener fremmer en islamforståelse som truer deres diktatoriske enevelde. Dette rammet blant annet muslimske aktivister som støttet Den arabiske våren, som flere av våre medlemmer gjorde. Blant forskere som har vært knyttet til ulike politiske påvirkningstiltak i UAE, finner vi også Magnus Ranstorp, som uttaler seg til Nettavisen. Forskeren Lorenzo Vidino, som Farahmand lener seg på i en alarmerende analyse av norske muslimske organisasjoner, er på lønningslisten til Alp Services, som er det private påvirknings- og etterretningsbyrået som UAE benytter for å gå etter europeiske og amerikanske muslimer de ser på som en trussel. I sommer avdekket et europeisk journalistnettverk denne hemmelige operasjonen til UAE, som også har kartlagt 47 norske muslimer i det de kaller et mafia-lignende nettverk. 

Støtter menneskerettigheter fullt ut 

I august 2022 skriver Vårt Land om pengestøtte som Rabita hadde mottatt fra utlandet og påståtte forbindelser til Det muslimske brorskap. Eksperter Vårt Land snakket med beskriver Al-Rahma i Kuwait, som Rabita hadde mottatt donasjon fra, som en seriøs aktør, som først og fremst driver med humanitær bistand, blant annet til Jemen, Syria og flere steder i Afrika. Basim Ghozlan slår i intervjuet tydelig fast at Rabita støtter menneskerettigheter fullt ut, og at alle skal ha frihet frihet til å velge sin retning i livet. Professor i Midtøstenstudier, Jacob Høigilt, blir intervjuet om den påståtte koblingen. Han har blant annet selv forsket på Det muslimske brorskap og advarer mot å slå fast at noen «tilhører brorskapet». Høigilt beskriver Brorskapet som en mangefasettert bevegelse, som kan og bør forstås på to plan: «På den ene siden har man den politiske bevegelsen i de ulike landene. På den andre siden betegner det også en ideologi og religiøs retning, som går langt utover den politiske sfæren». Høigilt sier videre at dette gjør at man har lett for å snakke forbi hverandre når man snakker om «tilknytning». Som eksempel sier han det kan gjelde personer som har måttet gå i eksil fra hjemlandet, og engasjerer seg i religiøst arbeid i Europa. Det betyr ikke at de nødvendigvis har noen politisk agenda her. 

Høigilt blir spurt om det er riktig at den religiøse retningen Brorskapet representerer er en moderat og demokratisk retning, som står i motsetning til mer ytterliggående bevegelser. Hvorpå han svarer: «Det er riktig at Brorskapet er regnet som mer liberale enn andre islamistiske retninger», og minner igjen på at brorskapet rommer flere ulike tendenser. Wasatiyyah-retningen som Rabita tilhører, beskriver han som «klare tilhengere av demokrati». 

I stedet for å intervjue de mange forskerne i Norge med kjennskap til norske moskeer og norsk islam brukes kun svenske forskere med en tydelig islamkritisk-slagside. Det er i seg selv helt greit, men da bør premissene være åpne om det. En annen svensk kontroversiell forsker som Nettavisen drar inn, er Sameh Egyptson. Sara Azmeh Rasmussen skrev i fjor en lengre artikkel i Minerva om Egyptsons doktorgrad som ser Det muslimske brorskapets tentakler overalt. Azmeh Rasmussen er selv bosatt i Sverige, og er en kjent islamkritisk aktivist. Hun tar for seg spørsmålet om avhandlingen til Egyptson er god forskning eller mytespinning om islam som har fått et akademisk stempel. Hun oppsøker selv både disputasen og det som Egyptson og Nettavisens øvrige svenske kilder påstår er hovedkvarteret til Det muslimske brorskapet i Sverige og Rabitas «søstermoske»; Det islamske forbundet i Sverige. Egyptson har ifølge Azmeh Rasmussen en lang historie som aktivist og bidragsyter til anti-islamsk diskurs, og hun vil undersøke om Egyptson har lykkes med å avpolitisere sin forskning. Etter å ha hørt den faglige komiteen strippe avhandlingen for akademisk integritet, undrer Azmeh Rasmussen på hvordan avhandlingen kom så langt i første omgang. Etter syv timer blir doktorhatten likefullt satt på Egyptsons hode. Avhandlingen blir klaget inn til flere instanser, og siste nytt fra Sverige er at «Överklagandenämnden för etikprövning» melder at det finnes begrunnet mistanke om lovbrudd i hans avhandling som kan medføre fengselsstraff for Egyptson. 

Les også:

Doktoranden og islamisten

En ny, kontroversiell svensk doktorgrad ser Det muslimske brorskapets tentakler overalt. Men er det god forskning eller mytespinning om islam som har fått et akademisk stempel?

Sara Azmeh Rasmussen

Å ta høyde for tid og sted 

Azmeh Rasmussen forteller videre om hennes intervju med representanten for Det islamske forbundet i Sverige. Egyptson har brukt mye plass på Det islamske forbundet i Sverige, men har avstått helt fra å selv intervjue de ledende kretsene i moskeen. Forskningen er satt sammen av det han kaller «kunnskapsfragmenter», som til sammen utgjør en avhandling på 744 sider. Med bakgrunn fra Syria overrasket det ikke Azmeh Rasmussen at grunnleggere av moskeer og organisasjoner kan ha hatt bakgrunn fra partier eller organisasjoner knyttet til Det muslimske brorskap i sine opprinnelsesland. Det store spørsmålet er hva betyr dette i svensk eller norsk sammenheng? Ikke minst hva betyr det to og tre generasjoner etterpå. 

Representanten Azmeh Rasmussen intervjuer er med i ledelsen av moskeen, men tør ikke være åpen med navn av sikkerhetshensyn til kone og barn. Azmeh Rasmussen skriver at frykten hans ikke er overdrevet; med all medieoppmerksomheten finnes det en viss risiko for at navngitte personer blir målskive for både høyreekstreme grupper i Sverige og tilhengere av de autoritære regimene de har flyktet fra eller har røtter i. Dette er en innsikt som dessverre fullstendig mangler hos Holst, Aas eller Farahmand. 

«Jeg er ikke islamist, men min far var det», forteller moskelederen åpent til Azmeh Rasmussen. Han sier han er aktiv i moskeen fordi han han en religiøs tro og brenner for å hjelpe flyktninger å føle seg hjemme i sitt nye land. Dette er et illustrerende bilde på hvordan islam som levd religion uttrykker seg avhengig av tid og sted – av kontekst. Enhver analyse som ikke tar høyde for dette, mister troverdighet, skriver Azmeh Ramussen, og mener dette er hovedsvakheten til Egyptsons studie. Hun reagerer også sterkt på at han hevder at «en grunnkomponent i Brorskapets ideologi på fundamentalt nivå, er tanken om taqiyya som politisk metode, fortielse og løgn». I Norge ville aldri en forsker som hevdet noe sånt, blitt tatt seriøst. Avisartikler som refererer til slik konspiratorisk mytespinning, bør heller ikke bli en del av normalen. 

I Norge har vi i stor grad – definitivt i langt større grad enn våre naboland Sverige og Danmark – klart å ha kritiske, åpne og nyanserte debatter og samtaler om islam, og de helt reelle kultur- og verdikonfliktene som finnes, men som er i konstant bevegelse. Ingen institusjon er den samme i dag, som den var for 20, 30 eller 40 år siden. Det er ikke slik at politisk islam overføres i genene. En islamistisk-orientert bestefar på landsbygda i Syria eller Jordan fører ikke til islamisme i Norge. Islamistiske partier oppsto i en gitt kontekst. Når den opprinnelige konteksten ikke lenger finnes, skapes nye behov og politiske interesser. For å unngå den polariseringen og høye temperaturen islamdebatter har i våre naboland, bør vi søke å være så konkrete som mulig i den offentlige samtalen – ikke male med bred pensel og utelate fagkunnskap som gir et mer helhetlig og korrekt virkelighetsbilde. 

Hvordan er det for eksempel skadelig for det norske samfunnet at norske muslimer og sikher får lov å ha hijab og turban på passbildet, fordi det føles ubehagelig å måtte ha utstående ører på bildene? Dette er en av de få sakene vi gjennom Muslimsk Dialognettverk har engasjert oss i, og som Nettavisen bruker for å underbygge det skremmende og usanne budskapet i overskriften: «Rabita vil endre samfunnet». 

Det viktigste for oss er at medlemmene våre føler vi kan tilby et trygt samlingssted hvor det ikke er en motsetning å være norsk og muslim. Tilhørighet og trygg identitet er kjempeviktig for vår psykiske helse og mulighet til å utvikle oss som mennesker. Dette kan jeg mye om etter å ha jobbet mange år innen psykisk helse, og dette er noe vi jobber systematisk med i Rabita. 

Det er også veldig viktig for oss at storsamfunnet, våre naboer og våre omgivelser er trygge på oss og får mulighet til å bli kjent med oss og ta del i det ekstraordinære mangfoldet vi utgjør i vår moské. For oss er mangfoldet vår fremste styrke, men vi ser også at det kan gjøre det vanskeligere å putte oss i bås. Vi vil fortsette å være et sted hvor gammelt og nytt møtes, hvor ritualer binder oss til vår Gud og vårt fellesskap, men også et sted hvor nye tradisjoner skapes, som Eid-fester inspirert av norsk 17. mai-feiring og bruk av moskeen til folkehelsetiltak. Hvor vi i all vår ulikhet prøver å finne en harmonisk balanse i det permanente og det midlertidige, i åpenbaringer og rasjonalitet, i friheter og plikter, i det materielle og det spirituelle, og mellom individualisme og samfunn.

 Korreksjon 16.01.2024, kl. 11:17: 
I den opprinnelige versjonen av dette innlegget ble det hevdet at Dana Manoucheri er en nær venninne av Mahmoud Farahmand. Dette stemmer ikke, og påstanden er fjernet fra teksten.