For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Rosavasking og hykleri: Israels skjulte agenda bak LHBT-rettigheter
DEBATT: For oss i Salam er kampen mot homofobi og nasjonalisme uatskillelig fra kampen mot folkemord, undertrykkelse og militarisme.
Publisert
Under årets Pride i Oslo kritiserte Israels ambassadør Avi Nir-Feldklein oss i Salam, og ble krenket over at vi ikke ønsket å feire med ham på den kanadiske ambassadens årlige mottagelse. Hans gnål er et klassisk eksempel på rosavasking – der LHBT-rettigheter brukes som et skjold for å dekke over Israels brutale handlinger.
Falske farger
Selv om noen jødiske cis-homofile i Israel har rettigheter, rettferdiggjør ikke det okkupasjon, apartheid og etnisk rensing mot palestinere, inkludert skeive. Ambassadøren unnlater å nevne at han representerer en av Israels mest høyreekstreme regjeringer noensinne. Finansminister Bezalel Smotrich har arrangert en «Beast Parade» i Jerusalem for å latterliggjøre Pride-paraden, og viser tydelig forakt for skeive. Ambassadøren sier han støtter skeive. Hvorfor kritiserer han ikke homofobene i sin egen regjering?
En bred boikott
Det er viktig å merke seg at en stor andel av norske LHBTQ-organisasjoner valgte å boikotte Pride-arrangementet sammen med oss i Salam. Deres krav er enkelt: Stopp okkupasjonen og drapene på sivile i Gaza, som har krevd over 38 000 palestinske liv bare de siste månedene.
Pride – for hvem?
Ambassadøren sier at «Pride bør være en feiring av inkludering, frihet og brorskap». Hvis disse verdiene gjelder alle, hvordan kan han da forsvare Israels politikk? Siden 1948 har Israel systematisk ekskludert, trakassert og fordrevet palestinere. Rundt 750 000 palestinere ble fordrevet i 1948, og deres etterkommere – nå rundt 6 millioner – lever fortsatt i elendige forhold i flyktningleirer og blir nektet retten til å vende tilbake.
Ahmad – Offer for skjult homofobi og politisk spill
Ahmad Abu Murkiye var en ung, skeiv mann fra Al-Khalil (Hebron), men i døden ble han redusert til et politisk verktøy. I Minerva beskriver den israelske ambassadøren ham som «en ung mann med en behagelig og mild tilstedeværelse», noe som avslører en skjult homofobi. Ahmad fremstilles som en «god homofil», av typen Israel – som Nir-Feldklein omtaler som «det eneste landet i Midtøsten hvor LHBTQ-personers liv er beskyttet» – kan akseptere.
Men Ahmad var mer enn en enkel, homogen identitet. Han var en del av det palestinske skeive miljøet, og nektet å la sin identitet overskygge hans nasjonale tilhørighet og kamp for frihet. Ambassadørens narrativ ignorerer denne kampen og forbigår hans palestinske nasjonalitet.
Historien avsluttes med det brutale faktum: «Ahmad ble funnet med hodet kappet av på Vestbredden i 2022.» Dette understreker hans tragiske skjebne i et større politisk spill, der hans identitet ble tråkket på både i livet og i døden.
Ahmads død i Al-Khalil, to år etter å ha søkt asyl i Israel, reiser spørsmål om Israels behandling av palestinske skeive flyktninger som lever under usikre forhold mens de venter på omplassering, og ambassadøren nevner ikke Israels ansvar for Ahmads sikkerhet eller rettigheter under asylperioden. Skeive flyktninger i Israel lever under vanskelige forhold, ofte i usikkerhet og fattigdom. Selv om ambassadøren hevder at homofile palestinere blir mishandlet og utsatt for drapsforsøk, gir han ingen kilder, og hans kobling av Ahmads død til homofobi i familien overser at Ahmad døde mens han ventet på omplassering til Canada, noe som kan forklare hvorfor han returnerte til Al-Khalil.
Homonasjonalisme: Når Pride brukes som politisk våpen
Israels ambassadør aksepterer Ahmads homofile identitet, men avviser hans palestinske nasjonalitet. Dette viser homonasjonalisme, en strategi som bruker LHBTQ-rettigheter for å skille støttespillere fra motstandere. Homonasjonalismen har røtter i den kalde krigen, men ble mer synlig etter 11. september 2001, da USA brukte den for å kritisere fiender. Israels bruk av taktikken fortsetter denne trenden.
Skeives rettigheter er resultat av hard kamp fra skeive aktivister, ikke en gave fra stater. Bevegelsene på 60- og 70-tallet kjempet både for seksuell frigjøring og mot imperialisme. Derfor bør ikke Israel krediteres for å legalisere skeive liv, men heller holdes ansvarlig for å misbruke den skeive diskursen til å rettferdiggjøre sin okkupasjon.
Ambassadøren skriver at «homoseksualitet finnes i det palestinske samfunnet, men tolereres ikke». Denne uttalelsen baserer seg på en forenklet forståelse av homoseksualitet, som brukes for å styrke skillet mellom «det israelske homonasjonale» og «det palestinske og arabiske samfunnet».
Ambassadøren viser til en studie fra Arab Barometer i 2019, som hevder at kun 5 prosent av palestinerne på Vestbredden mener at samfunnet bør tolerere homofili – «det laveste tallet i den arabiske verden», slår han fast.
Men selv om det sies at tall ikke lyver, kan man fortsatt lyve med tall, eller i det minste utelate viktige detaljer. Studien ambassadøren refererer til, dekker nemlig kun ti arabiske land, og bare seks av dem svarte på spørsmål om homoseksualitet. Å påstå at Palestina har den laveste aksepten i den arabiske verden er derfor en misvisende generalisering som passer inn i ambassadørens homonasjonalistiske agenda.
Ambassadørens uttalelse om at Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor LHBTQ-personers liv er beskyttet, er basert på misforståelser. Studien han refererer til er problematisk; den inkluderte bare seks av ti arabiske land og publiserte kun «Ja»-svarene. Dette gjør resultatene ufullstendige og tvilsomme.
Det er også viktig å merke seg at lovligheten av homoseksualitet varierer i palestinske områder. Kun 47 prosent av israelere mener samfunnet burde akseptere homoseksualitet, ifølge tall fra Equaldex – den samme organisasjonen ambassadør Nir-Feldklein viser til i sitt innlegg i Minerva. Ekteskap mellom likekjønnede er kun tillatt dersom vielsen skjer utenfor Israels grenser, og diskriminering mot LHBT-personer har vært ulovlig bare i visse områder siden 1992. For å forstå ambassadørens misbruk og misforståelse av denne studien til fordel for Israels homonasjonalistiske politikk, trenger leserne bare å se på tabellene nedenfor.
Hva er egentlig problemet?
For oss i Salam er kampen for likhet, rettferdighet og mot homo- og transfobi, homo- og heteronasjonalisme uatskillelig fra kampen mot folkemord, undertrykkelse og militarisme, spesielt når det gjelder våre skeive søsken over hele verden, inkludert i Palestina, Israel og Iran. I stedet for å fremføre grunnløse angrep på den internasjonale skeive bevegelsen med sin homonasjonalistiske logikk, bør ambassadør Nir-Feldklein fokusere på å stå til ansvar for okkupasjonspolitikken, folkemordet og de grove bruddene på menneskerettighetene mot palestinerne, samt den kaotiske situasjonen for våre jødiske og palestinske skeive søsken og den utbredte homo- og transfobien. Vi vil ikke knytte oss til homofobiske personer eller støttespillere av folkemord, og nettopp derfor ønsket vi ikke å menge oss med representanter for den israelske staten under Pride i Oslo.
