For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Svar til Torkel Brekke om Israel
Publisert
Sist oppdatert
Etter 7. oktober har jeg skrevet flere tekster om Israel og Palestina, både i aviser og på min egen Facebook-side. Med bakgrunn i to av disse tekstene stilte min forsker-kollega Torkel Brekke meg to spørsmål om mitt syn på Israel og konflikten her i Minerva den 5. desember. De spørsmålene svarer jeg gjerne på.
Israelske soldater som mål
Det første spørsmålet er om jeg mener at «Israel innenfor 1948-grensene okkuperer land som Hamas har rett til å ‘ta tilbake’ med dødelig vold». Dette spørsmålet er veldig enkelt å svare på. Jeg mener ikke dette, jeg har aldri ment det, og jeg kommer heller aldri til å mene det i fremtiden. Verre er det ikke.
Min umiddelbare reaksjon da jeg leste teksten til Brekke, var at jeg hadde vanskelig for å forstå hvordan noen kunne tro at jeg kunne mene noe slikt. Jeg skal likevel gå litt mer i dybden, for å oppklare og unngå misforståelser. Brekke stiller dette spørsmålet med bakgrunn i en tekst jeg publiserte på Facebook den 9. oktober, som jeg senere slettet. Der skrev jeg at «det moralsk riktige alternativet [for Hamas] er å ‘bare’ angripe soldater. Slik motstandskamp er åpenbart helt legitim fra palestinernes side». Brekke poengterer ganske riktig at «alle disse soldatene befant seg i Israel, altså innenfor 1948-grensene». Opphavet til Brekkes misforståelse ser ut til å komme i neste setning, der han skriver: «Det er, så vidt jeg vet, ingen internasjonal lov eller moralsk norm som gir en fremmed regjeringshær lov til å drepe, torturere eller ta til fange soldater i et naboland».
Men fremstillingen av Hamas og palestinerne som en «fremmed regjeringshær» er ikke i tråd med rådende oppfatninger i internasjonal lov (folkeretten). Selv om både Israel og USA bestrider det, er den rådende oppfatningen både i FN og blant folkerettsjurister at Gaza fortsatt må regnes som okkupert område, noe man kan lese om i denne artikkelen fra Atlantic Council. Grunnen er blant annet at blokaden til Israel gjør at palestinerne i Gaza og styresmaktene til Hamas ikke har reell suverenitet over Gaza, slik man normalt forstår suverenitet. De kan ikke drive handel, de har ingen flyplass, de har ingen havn de selv kontrollerer, og Israel kontrollerer også tilgangen på elektrisitet, drivstoff, internett og telefoni.
Det internasjonale juridiske rammeverket for å forholde seg til det som skjer mellom Israel og Gaza er dermed reglene som gjelder for okkupasjon. Den italienske juristen Marco Longobardo ga i 2018 ut en god bok på Cambridge University Press om regelverket for bruk av militærmakt under okkupasjon. Slik det kommer fram i kapittel 4 (s. 134-164) er det relativt stor enighet om at en okkupert befolkning kan ta i bruk væpnet motstand mot okkupantmakten. Det finnes omstendigheter som kan gjøre at slik væpnet motstand blir mindre legitim, for eksempel om det pågår fredsforhandlinger (s. 158). Men ettersom det er lenge siden det har pågått fredsforhandlinger mellom Israel og palestinerne, gjelder ikke det nå.
Slik Longobardo skriver, er likevel ikke regelverket for militær okkupasjon veldig presist når det gjelder væpnet motstand mot okkupasjon. Okkupasjonsregelverket ble primært skrevet for å regulere plikter og rettigheter hos okkupasjonsmakten, ikke hos den okkuperte befolkningen (s. 148). Den internasjonale humanitærretten er tydelig på at sivile uansett ikke er legitime mål, og at for eksempel gisseltaking er galt. Hva da med israelske soldater utenfor Gaza? Jeg er ikke jurist. Men okkupasjonen av Gaza har de siste 18 årene funnet sted ved hjelp av soldater som geografisk har befunnet seg rett på utsiden av Gaza. Dersom befolkningen i Gaza har rett til væpnet motstand mot okkupantmakten, har jeg veldig vanskelig for å forstå hvordan den kan foregå dersom de ikke kan rette den mot soldatene som rent faktisk kontrollerer Gaza fra utsiden.
For å oppsummere blir derfor svaret på Brekkes første spørsmål som følger: israelske soldater blir legitime mål fordi de deltar i det som juridisk sett er en pågående okkupasjon av Gaza, ikke fordi Israel innenfor 1948-grensene skulle være okkupert område.
Men selv om væpnet kamp mot israelske soldater rettslig sett er legitim, betyr ikke det at den er klok. Selv har jeg lenge ment at ikke-voldelig motstand hos palestinerne ville være et langt bedre valg enn væpnet kamp, både moralsk og strategisk. Måten Brekke fremstiller teksten jeg skrev på Facebook kan derimot få det til å se ut som jeg mener at angrepet til Hamas var litt legitimt, selv om det i prinsippet var galt, liksom. Men det viktigste anliggendet med teksten min var nettopp at vi må gjøre det vi kan for at slike ting ikke skal gjenta seg i fremtiden! For å få til det må vi forstå hvorfor Hamas foretok dette angrepet. Det handler ikke bare om at «Israels okkupasjon og apartheid-politikk er blitt intensivert», slik Brekke gjengir teksten min, men først og fremst om at andre strategier ikke har ført fram – verken diplomati, ikke-voldelig motstand, moderasjon eller fredsforhandlinger. For lederskapet til Hamas i Gaza har det nok da virket mer forlokkende å gå tilbake til strategien med vold og terror, ettersom andre strategier ikke har gitt resultat. Derfor skrev jeg at ansvaret som hviler på oss i Vesten er å legge press på Israel til å avslutte okkupasjonen, slik at palestinerne kan se at det finnes andre veier til målet enn vold. Jeg forstår godt at dette poenget kan virke provoserende. En implikasjon av dette er at lederskapet i Hamas ikke handlet ut fra ondskap eller blindt jødehat, men ut fra politiske kalkyler. Man kan gjerne være uenig. Men å si dette er likevel noe annet enn å mene at angrepet til Hamas var sånn halvveis legitimt, eller at hele Israel fra 1948 skal regnes som okkupert område.
Likevel var det flere passasjer i teksten jeg publiserte den 9. oktober som jeg etterpå så at jeg burde formulert annerledes, skrevet som den var i sjokket etter angrepet 7. oktober. Blant annet innså jeg at jeg ikke hadde klart å vise nok empati med de israelske ofrene etter terroren. Jeg hadde håndtert mine egne kompliserte følelser overfor Israel ved å distansere meg emosjonelt fra landet jeg vokste opp i, slik jeg skrev i en forklarende Facebook-kommentar. Jeg innså også at teksten kunne mistolkes, slik jeg mener Brekke nå har gjort. Det var bakgrunnen for at jeg senere slettet teksten.
Hva skjedde på Camp David i 2000?
Brekkes neste spørsmål tar utgangspunkt i et essay jeg skrev i Morgenbladet den 3. november, der jeg skrev om den lange og såre prosessen som førte til at jeg etter en oppvekst i Israel og syv år på hebraisk skole valgte å ta på meg Palestina-skjerfet som voksen. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive det essayet, og gjorde det bare etter iherdig overtalelse fra Morgenbladet. Grunnen til at jeg til slutt sa ja var at det var viktig for meg å få fram at mitt engasjement for palestinerne også springer ut av et personlig engasjement for israelernes ve og vel, og for den hebraiske kulturen jeg er så glad i.
Det konkrete punktet Brekke tar opp handler om Camp David-forhandlingene i 2000, der statsminister Ehud Barak og den senere utenriksministeren Shlomo Ben-Ami forhandlet med en palestinsk delegasjon ledet av Yasir Arafat. I den senere debatten om Israel og Palestina har det som skjedde på Camp David nemlig blitt et viktig og kontroversielt omdreiningspunkt. Etterpå sa Ehud Barak at de hadde gitt palestinerne et tilbud på godt over 90 prosent, som Arafat avslo, og at Israel derfor ikke hadde en partner som reelt sett var interessert i fred og en forhandlet løsning. Det narrativet fikk store konsekvenser for israelsk politikk. Den palestinske siden, derimot, har alltid hevdet at Israels tilbud slett ikke var godt, men innebar fortsatt israelsk kontroll over både hele Jerusalem og store deler av Vestbredden. I teksten i Morgenbladet skrev jeg at Baraks fremstilling av Camp David-forhandlingene var løgn.
I teksten på Minerva tar Brekke derimot utgangspunkt i en fersk bok av Shlomo Ben-Ami. Han var Israels hovedforhandler under Camp David-forhandlingene, og ble utnevnt til utenriksminister bare få uker etter at forhandlingene på Camp David ble avsluttet. I boka gjentar Ben-Ami at Israel tilbød rundt 92 prosent av Gaza og Vestbredden på Camp David. Med basis i den spør derfor Brekke hvordan jeg vet at «Barak senere løy om hva han tilbød Arafat».
Også dette spørsmålet er det enkelt å svare på. Grunnen til at jeg kan si at Barak løy om tilbudet han ga er rett og slett at jeg har lest mye av forskningen rundt dette, og har lest hva flere av de involverte har skrevet om forhandlingene i etterkant. Den mest omfattende og balanserte fremstillingen av forhandlingene på Camp David fra de siste årene kan man antakelig finne i boka Mythologies Without End av statsviteren Jerome Slater fra 2020, som jeg refererte til i Morgenbladet-essayet. En annen bok som inneholder mye dokumentasjon om Ehud Barak og Camp David-prosessen er boka Israel/Palestine: How to End the War of 1948 fra 2002, av den avdøde israelske akademikeren og fredsaktivisten Tanya Reinhart (en bok som riktignok er langt mer polemisk i tonen enn den senere boka til Slater).
Ben-Amis politiske memoarer er nettopp det – en politikers memoarer. Ben-Ami er historiker av yrke, men i denne sammenhengen er han samtidig en tidligere utenriksminister som skriver om en kontroversiell historisk episode der han selv var dypt involvert som en av de aller viktigste aktørene. Politikermemoarer kan absolutt være viktige kilder når man skal skrive historie. Men man bør også nærme seg politikermemoarer med en solid dose kildekritikk, ikke ta for gitt at fremstillingen de gir er 100 prosent riktig. Som et minimum bør man se på andre kilder i tillegg. I dette tilfellet har vi nemlig mange andre kilder å gå til enn Ben-Ami. Den israelske diplomaten Ron Pundak, som var involvert som en hovedpersonene i både Oslo-prosessen og Camp David-forhandlingene, skrev for eksempel dette i 2001 (s. 40): «The version presented in retrospect by Israeli spokespersons, claiming that Barak at Camp David offered 95% and an additional 5% in compensation, or alternatively 97% and another 3% compensation, is an attempt at rewriting history.»
Pundaks tekst er et viktig historisk dokument, men utelater også noen sentrale detaljer. Fremstillinger som Ben-Amis – og delvis Pundaks – tar utgangspunkt i hvor store områder Israel formelt ønsket å annektere. Det er riktig at Israel ikke formelt ønsket å annektere mer enn 8-12 prosent av Vestbredden. Men utover områdene Israel formelt ønsket å annektere, ønsket Israel å beholde en «midlertidig» kontroll over omtrent hele Jordandalen. De ville beholde kontrollen over det som i praksis var hele Jerusalem, og tilby palestinerne en hovedstad i nabolandsbyen Abu Dis, som palestinerne så skulle få døpe om til Jerusalem/Al-Quds. I tillegg skulle 80 prosent av bosetterne på Vestbredden bli boende, og Israel skulle ha kontroll over veiene som forbandt disse bosetningene med hverandre og resten av Israel. I tillegg skulle Israel kontrollere tilgangen til vannressursene på Vestbredden.
Grunnen til at vi vet dette, er at man kan finne denne informasjonen i de få offisielle dokumentene som faktisk har blitt lekket fra den israelske regjeringen til israelsk presse. Det eneste offisielle kartet vi har å forholde oss til fra disse forhandlingene ble lekket til israelsk presse i mai 2000, altså to måneder før forhandlingene i Camp David startet. Det kartet er åpent tilgjengelig på nettsiden til Foundation for Middle East Peace, med prosentberegninger av landområder. De brune områdene på kartet – som skulle tilfalle palestinerne – utgjør 61 prosent. Som man ser er dette området delt inn i tre blokker som ikke henger sammen, og det er flere israelske bosetninger som er plassert midt inne i de brune områdene.
I forhandlingene på Camp David forbedret israelerne etter alt å dømme tilbudet, selv om Ehud Barak var nøye på ikke å presentere det skriftlig eller i kart-form. Det har gjort at deltakerne etterpå har presentert ulike anslag på hva israelerne egentlig tilbød (Slater 2020, s. 282, ebok-versjon).
Den sikreste kilden vi har er antakelig en artikkel i avisen Haaretz fra 2007, som hadde fått tilgang til en lekket rapport fra den israelske regjeringen. Denne rapporten ble skrevet av Gilead Sher, som var leder for statsministerens kontor under Ehud Barak. Den ble skrevet i forbindelse med Baraks valgnederlag i 2001, for å orientere den neste regjeringen om statusen på forhandlingene, hva man var blitt enige om og hva man fortsatt var uenige om. Originaldokumentet er såvidt jeg vet ikke offentlig tilgjengelig noe sted, men den israelske regjeringen benektet ikke lekkasjen til Haaretz. Vi kan derfor regne det som en troverdig kilde. Dokumentet bekreftet blant annet at 80 prosent av bosetterne på Vestbredden skulle bli boende under israelsk kontroll, og at Israel skulle beholde kontrollen over et bredt belte i Jordandalen fra Dødehavet og oppover langs hele Vestbredden. Det skulle også finnes «to Jerusalem» – det vil si at landsbyen Abu Dis skulle døpes om til Al Quds. Resultatet var altså et palestinsk landområde som var splittet opp i mange ulike deler. Rapporten dokumenterte også at regjeringen til Barak begynte å planlegge en «separasjons-plan» for å skille ut deler av Vestbredden unilateralt fra resten av Israel alt i juni 2000, altså før forhandlingene i Camp David begynte.
Den Israel-kritiske britiske journalisten Jonathan Cook publiserte i 2008 en detaljert analyse av detaljene i dette dokumentet, der han konkluderte med at palestinerne ble tilbudt ca. 14 prosent av Palestina fra før 1948, noe som tilsvarer 63 prosent av Vestbredden og Gaza. Det kan godt være at dette anslaget fra Cook er for kritisk. Presise anslag er uansett vanskelig, gitt at dette ikke er offentlig tilgjengelige dokumenter og at Israel ikke laget offisielle kart. Hovedpoenget er likevel at Israel ikke ga palestinerne noe tilbud på Camp David som i praksis kunne utgjøre en bærekraftig palestinsk stat. Slik Jerome Slater skriver i sin bok, var det antakelig først i 2008 under Ehud Olmert at en israelsk statsminister tilbød palestinerne noe som kunne bli en bærekraftig stat. Samtidig er det også her noen spørsmål rundt hva Israel egentlig tilbød. Olmert nektet i likhet med Barak å dokumentere tilbudet sitt skriftlig, og utvidet bosetningene samtidig som han forhandlet med Abbas (Slater 2020, s. 356-359 i ebok-versjonen). Men om det er noen israelsk statsminister som virkelig gikk langt i å gi et «tilbud», så er det altså mer rimelig å si at det var Olmert enn Barak.
Om debatten fremover
Jeg håper jeg nå har svart fyllestgjørende på Brekke sine spørsmål. Samtidig håper jeg at debatten om disse temaene i den norske offentligheten fremover kan bli mer saksorientert enn den har vært de siste månedene. Både Brekke og jeg har på oss flere hatter i den offentlige samtalen, som det iblant kan være utfordrende å sjonglere. Jeg er samfunnsforsker, og i likhet med Brekke forsker jeg på islam og religion i Norge. Men i likhet med Brekke deltar jeg også i den bredere samfunnsdebatten, og skriver iblant om temaer jeg ikke forsker på selv.
Brekke skriver i sin tekst at «mange lytter til Olav Elgvin i den offentlige debatten». Det er smigrende, men jeg vet ikke hvor mange det egentlig gjelder. I den grad noen lytter til det jeg har å si, lurer jeg likevel på om det kan være fordi jeg i hvert fall prøver å ta med meg noen av verdiene jeg bekjenner meg til som samfunnsforsker over i den bredere samfunnsdebatten. Jeg prøver å revidere oppfatning hvis jeg skjønner at jeg har tatt feil, og jeg prøver å forholde meg til sak fremfor person. Det er slett ikke alltid jeg lykkes med dette, det skal jeg være den første til å innrømme. Men jeg prøver i hvert fall.
I debatten om Israel og Palestina er det ofte vanskelig å diskutere på denne måten. I stedet for å diskutere sak, retter man gjerne anklager mot andre om hva de «egentlig» mener, eller man kaster merkelapper etter folk – «antisemitt», «ekstrem-sionist», eller liknende. Det fikk Brekke selv oppleve nylig, da han i Klassekampen ble anklaget for å mene at jødiske liv er mer verdt enn palestinske.
Jeg synes ikke denne formen for debatt er spesielt konstruktiv. I stedet for å spørre anklagende om hva denne Elgvin eller denne Brekke nå egentlig mener, bør vi diskutere sak. Har jeg rett i det jeg har skrevet i denne teksten om folkeretten og væpnet motstand, eller om forhandlingene på Camp David? Det er ikke sikkert. Det kan godt hende jeg tar feil. Men la oss i så fall diskutere saken i seg selv.
