For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Pandemien normaliserer masseovervåking
Ideen om å bekjempe virusepidemier med mobilapper er et utslag av «tekno-utopi» og basert på optimisme snarere enn på bevis.
Publisert
Den 16. april ble appen «Smittestopp», som gir Folkehelseinstituttet tilgang til brukernes bevegelsesdata, lansert som et tiltak mot spredning av covid-19 i Norge.
Sporing av mobiltelefoner skal gjøre det mulig med mer effektive og målrettede tiltak, som et alternativ til nedstengning. Norge er ikke alene, regjeringer fra Australia til Storbritannia har lansert lignende forslag. Google og Apple har planer om å lansere sporingssystemer basert på Bluetooth-teknologi for Android og iPhone i nær fremtid.
Dessverre er ideen om å bekjempe virusepidemier med mobilapper et utslag av «tekno-utopi» og basert på optimisme snarere enn på bevis.
Den virkelige effekten vil sannsynligvis ikke være bedre smittevern, men større aksept for en enda kraftigere og allvitende global overvåkningsstat.
Gode tiltak uten å krenke sivile rettigheter
Myndigheter, forskere og industriaktører konkurrerer om å finne teknologiske løsninger for å hindre og begrense spredningen av covid-19. Mer effektiv masseproduksjon av masker, bedre testmetoder og utbredt testing, og utvikling av en ny vaksine er vitale bidrag for å sikre befolkningens helse og beskytte samfunnet, uten å krenke sivile rettigheter. Masker kan til og med bidra til å styrke individets rett til å demonstrere og si sin mening uten å bli registrert av offentlige ansiktsgjenkjenningskameraer.
God håndhygiene og sosial distansering er effektive tiltak som ikke er avhengig av avansert teknologi.
Kontaktsporing er et viktig verktøy for å begrense smittespredning som brukes av feltepidemiologer. Gjennom intervjuer med folk som er smittet kan man kartlegge bevegelsesmønstre og få oversikt hvem de har møtt. Slik at de kan kontaktes og ta riktige forholdsregler, isolere seg og søke medisinsk hjelp om nødvendig. Det er ressurskrevende og krever titusenvis av «kontaktsporere» i store befolkninger.
I Silicon Valley og andre teknologimiljøer jobbes det på høygir for å finne digitale løsninger. Minst to dusin land eksperimenterer med, eller er i ferd med å rulle ut, sporingsapper.
To tilnærminger
Det er to hovedtilnærminger for app-sporing. En sentralisert modell basert på GPS-signaler og triangulering der befolkningen enten ikke vet at de blir sporet, eller som i Norge basert på tillit til at myndighetene ikke misbruker dataene de innhenter. I diktaturstater iverksettes slike tiltak uten å informere befolkningen, men selv i demokratiske land som Sør-Korea og Taiwan ser vi nå at borgernes rettigheter «bortfaller» i folkehelsens navn.
Et stort problem med sentralisert app-sporing er at den er unøyaktig: Sporing etter mobiltelefonplassering har en nøyaktighet på 10 til 50 meter, langt unna det som trengs for å se om du har kommet nær en smittebærer.
Den andre tilnærmingen, som blant annet Google og Apple står bak, blir markedsført som mer nøyaktig og skal ivareta personvernet på en bedre måte i en desentralisert modell basert på Bluetooth Low Energy.
I teorien vil en Bluetooth-drevet covid-19-app fortløpende dele digitale «håndtrykk» med andre telefoner som er i nærheten eller krysser din vei. Dersom du senere finner ut at du er covid-19-positiv, kan du si fra til appen din, og alle som har vært nær deg de siste dagene vil få en melding med advarsel om mulig eksponering på sin telefon. Denne typen Bluetooth-sporing har en potensiell nøyaktighet på rundt to meter, og fungerer bedre innendørs. Dette er innvarslet som «potensielt et stort framskritt i kampen mot covid-19».
Samme svakhet
Til tross for større nøyaktighet har imidlertid Bluetooth-sporing de samme grunnleggende svakhetene som GPS-sporing. Viruset har rammet hardest i byer som New York City, Milano og Wuhan med stor befolkningstetthet. Hvordan kan telefonen din vite at håndtrykkene den nettopp fikk, var fra noen som satt to meter fra deg, og ikke fra personen som satt to meter fra deg bak en vegg i en kafé ved siden av? Sabotasje vil også være vanskelig å forhindre, siden noen kan fortelle appen at de er syke når de ikke er det og utløse falske eksponeringsvarsler og massepanikk. Moxie Marlinspike, som utviklet den krypterte meldingsappen Signal, har påpekt at selv mer desentraliserte systemer er sårbare for inntrengninger og sporing. Det er også tvil om Bluetooth-teknologien er så nøyaktig som noen hevder.
Siden praktisk talt alle smarttelefoner bruker Android eller iOS som operativsystemer, kan mer enn en tredjedel av verdens befolkning havne i Apple og Googles sporingssystemer.
Det er få, om noen, uavhengige studier som beviser at sporing av mobiltelefoner har utgjort en faktor å regne for å begrense spredningen av covid-19. I Taiwan har offentlige helsemyndigheter bare funnet ett tilfelle der deres masseovervåkningsstrategi har hatt reell nytteverdi. Israelske myndigheter kunngjorde nylig at de vil slutte å bruke telefonsporing for å overvåke personer i karantene, fordi det ikke er nyttig. I Singapore, som ofte hylles for å være helt i forkant av den teknologiske utviklingen, har myndighetene erkjent at sporing av mobiltelefoner i beste fall å være et supplement for tradisjonell kontaktsporing.
Til tross for mangel på påvist nytteverdi lanserer stadig flere land sentraliserte løsninger der personvern settes til side i bytte med folkehelsehensyn. Kontroversielle spyware-selskaper som NSO Group annonserer allerede for nye «pandemiske» tjenester for myndigheter som ser etter mer effektive metoder for sporing av befolkningen.
Uavhengig av om en regjering velger en sentralisert telefonsporingsmetode eller en mer desentralisert Bluetooth-appstrategi, vil det være en fare for at sporingen ikke opphører selv om covid-19 gjør det. Google og Apple har sagt de vil stoppe systemene sine så snart pandemien er over, men som det gamle sovjetiske ordtaket sier: Ingenting er mer permanent enn et midlertidig tiltak.
Misbrukte overvåkningsteknologi
Det er også et faktum at det kinesiske kommunistpartiet (KKP), tross all «Orwell-teknologi» i verden ikke klarte å forhindre utbrudd, utallige dødsfall og økonomisk krise. KKP ble klar over faren for en mulig pandemi allerede i slutten av desember 2019, men i stedet for å bruke den enorme overvåkningsteknologien for å isolere og bekjempe viruset, brukte de den til å sensurere medisinske rapporter og skjule bevis. Lokale tjenestemenn beordret til og med ødeleggelse av nye prøver fra koronavirus og arresterte varslere. Da KKP endelig reagerte med omfattende og ofte drakoniske tiltak, hadde mer enn 7 millioner forlatt episenteret Wuhan og viruset var spredd til hele verden.
Når befolkningen kommer «tilbake til det normale» i områder som Hubei-provinsen, kan de ikke gå på jobb, handle i butikker eller reise med offentlige transportmidleruten å vise en bestemt farge på mobiltelefonen: rød, gul eller grønn. Grønn viser at du er frisk, eller heldig. Systemene er ikke biometriske, og statusen blir gitt av en myndighet eller en algoritme. Man kan lett forestille seg fargekoding av befolkningen etter helt andre kriterier enn folkehelse.
Til og med i hjertet av Europa ser vi en «snikende autoritærisme» folkehelsens navn. Ungarns Viktor Orbán har brukt pandemien som grunn for å sette demokratiet til side og styre ved dekret. Ti millioner EU-borgere lever i dag i praksis under ordbokdefinisjonen av et diktatur.
Kan vi stole på at Bluetooth-sporingsinfrastrukturen installert av Apple og Google i milliarder av mobiltelefoner forsvinne når pandemien er over?
I Kina proklamerer store bannere: «Grønn kode, reiser fritt. Rød eller gul, rapporter umiddelbart». Dette kan bli våre samfunn også, om vi ikke er forsiktige.
