Kjære NRK: Russland har allerede invadert Øst-Ukraina

NRK Urixs halvtime lange program «Blir det full krig?» 19. januar i år kan vanskelig tolkes annerledes enn at Norges største nyhetsredaksjon ikke aner om Russland har deltatt i krigen i Donbas-regionen i Øst-Ukraina. Det uttrykker et slags journalistisk sammenbrudd, og er problematisk i forhold til at NRK som allmennkringkaster bærer et stort ansvar for å formidle riktig informasjon om en så viktig konflikt.

På julaften gjenfortalte NRK Dagsrevyen uten forbehold at man i Ukraina planlegger bruk av kjemiske våpen, noe jeg skrev om hos Minerva. Men Urixs innslag er verre. Når Russlands rolle forties, underslår NRK et helt avgjørende forhold i den pågående krigen. Og fortielsen er desto mer problematisk fordi den langt på vei samsvarer med Russlands løgner.

Hva er feil med innslaget?

Allerede i programmets innledning avsløres et manglende presisjonsnivå – et kart som mer enn antyder at arealet til «folkerepublikkene» i Donbas er tre ganger større enn i virkeligheten.

Litt ut i sendingen ble konflikten oppsummert med et arkivopptak fra Donetsk fra 24. februar 2014, der NRKs reporter sier: «For mange her i øst er Europa ikke noe de drømmer om i det hele tatt». Så får vi se en ukrainsk kvinne som erklærer: «Jeg vil ha et vennskapelig forhold til Russland. De er våre brødre.» NRKs journalist fortsetter: «Etter hvert tar prorussiske separatister kontrollen over flere områder, arrangerer folkeavstemninger og erklærer uavhengighet for regionene Donetsk og Luhansk i mai 2014. Siden da har det vært kamper mellom separatistene og ukrainske regjeringsstyrker. Ukraina anklager Russland for å hjelpe separatistene, men Russland benekter. Over 13 000 mennesker er drept i konflikten. Rundt en million mennesker er drevet på flukt. Og landets balanseøvelse mellom øst og vest fortsetter.»

I første anslag gis vi inntrykk av at «folkerepublikkene» var ønsket av et flertall i lokalbefolkningen, noe som forsterkes av at det ene utsagnet kommer fra NRKs reporter. Sammenholdt med opplysningen om prorussiske separatister og folkeavstemninger må vi tro at det skjedde et lokalt og bredt forankret opprør, og at resultatet av dette siden ble bekreftet gjennom frie valg.

Dette er i beste fall unyansert. Det foreligger blant annet en troverdig ukrainsk meningsmåling fra april 2014 som viser at det store flertallet var imot en slik utvikling. Men NRK burde uansett vite at folkeavstemningene var en farse med et forutbestemt utfall, og at russere og russisk etterretning spilte en viktig og trolig avgjørende rolle for det som til slutt manifesterte seg i to selverklærte «folkerepublikker». Det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke blir nevnt.

Det virkelig problematiske er likevel at NRK nøyer seg med å fortelle at det har vært kamper mellom separatistene og ukrainske regjeringsstyrker. Riktignok får vi vite at Ukraina anklager Russland for å hjelpe separatistene, men dette er altså noe Russland benekter. Russlands angivelige «hjelp» blir stående som en ubekreftet påstand fra Ukraina. Vi som seere kan ikke gjøre annet enn å anta at NRKs versjon er den riktige, og at man ikke vet mer, siden NRK ikke forteller oss det.

Dette er villedende journalistikk. Russlands påviselige deltagelse er som revet vekk. For faktum er at Ukrainas påstand er korrekt, Russland har «hjulpet» separatistene. Det gjorde de blant annet ved å intervenere med regulære hærstyrker i 2014, og russiske soldater og våpen har stått der siden. Det er ikke en gang riktig at Ukraina mener Russland «hjelper» separatistene: Ukraina mener Russland gikk til uerklært krig i 2014 og at Russland i realiteten okkuperer deler av Donbas.

Fremstillingen går inn i et mønster hos NRK: NRK Dagsrevyen 16. desember opplyste at «russisk-støttede separatister tok kontroll over store deler av Donbas-området» i 2014, og at det nå har vært spekulert i om Russland «kan gå militært inn i Ukraina» – altså som om det ville være noe helt nytt. I fjor vår påstod NRK også at konflikten er en borgerkrig, uten å forklare Russlands rolle.

Dette er ikke nødvendige utslag av en allmennskringkasters ideal om upartiskhet. Som en kontrast til NRK oppsummerer den finske allmennkringkasteren YLE konflikten i to korte setninger: «Siden 2014 har Russland angrepet Ukrainas suverenitet både på Krim og i Øst-Ukraina. Internasjonale uavhengige institusjoner har uttalt at våpen, soldater og forsyninger strømmer fra Russland til Ukraina.»

Det er derfor grunn til å ta en bred gjennomgang av Russlands rolle i konflikten – det som gjerne omtales som Russlands destabilisering i Øst-Ukraina, og som er bakgrunnen for de vesentligste vestlige sanksjonene. Denne gjennomgangen vil vise at NRK ikke gjør jobben sin.

Russland er i internasjonal væpnet konflikt med Ukraina

Etter folkeretten er en internasjonal væpnet konflikt et begrep som baserer seg på vurdering av reelle krigshandlinger. Det avhenger altså ikke av at involverte stater erkjenner å være i krig. Det er få krav til intensitet og varighet. Internasjonale Røde Kors har gitt som eksempel at det holder med ett skudd eller at én person blir tatt til fange dersom det involverer væpnede styrker fra to stater.

Russlands militære engasjement i Donbas ligger skyhøyt over dette konfliktnivået, og oppfyller kriteriene for en internasjonal væpnet konflikt. Spørsmålet er blitt vurdert av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og RULAC, et anerkjent initiativ i Genève som identifiserer og klassifiserer væpnede konflikter. Både ICC og RULAC mener at Russland sannsynligvis kom i internasjonal væpnet konflikt med Ukraina i Donbas allerede i juli 2014, om ikke før.

ICC har ikke begrunnet sitt syn så inngående, men har tidligere pekt på at det har vært rapportert at russiske og ukrainske styrker har skutt med artilleri mot hverandre, og at Ukraina har tatt til fange russisk militært personell. RULACs vurdering er grundigere, og nevner blant annet tilfangetatte russiske soldater, lokale vitneutsagn, artilleribeskytning på hver side av grensen, nedskytingen av passasjerflyet Malaysia Airlines flight MH17, og rapporter om at russiske soldater er blitt drept i Donbas.

Samtidig er det verdt å notere at RULAC mener at det er tegn til at Russland kan ha så stor militær kontroll over de lokale separatistene at den ikke-internasjonale dimensjonen i konflikten er å regne som internasjonal, den også. De understreker imidlertid at det ikke foreligger tilstrekkelig dokumentasjon til at de kan konkludere sikkert. Dette er et forhold som heller ikke ICC utelukker.

Den juridiske terskelen for at en ikke-internasjonal konflikt likevel skal regnes som internasjonal, er høy. Det indikerer at Russlands involvering i konflikten har vært og er betydelig, hvilket utvilsomt er riktig.

Russiske soldater på ferie – en russisk myte

Russlands deltagelse i krigen er så veldokumentert at dokumentasjonen kunne fylle en hel bok. Senest i november i fjor ble det avsagt dom i en russisk rettssak om bestikkelser. Den fastslo at tiltalte i 2019 skulle levere mat «til militære enheter i den russiske føderasjons væpnede styrker utplassert på territoriet til DNR og LNR» som var i «kamptjeneste» (DNR og LNR er forkortelsen på de to selverklærte folkerepublikkene i henholdsvis Donetsk og Luhansk). Da journalister oppdaget dommen, ble den fjernet fra domstolens nettside.

Kreml har likevel kategorisk benektet at russiske soldater har deltatt, dog med ett lite unntak: Etter at Ukraina hadde tatt til fange to russiske militære tjenestemenn i 2015 måtte Putin innrømme at Russland hadde folk «i den militære sfæren» i Donbas, men benektet at det var regulære soldater.

En annen forklaring ble fremført i august 2014, etter at det hadde spredt seg som ild i tørt gress i Russland at russiske soldater kom hjem i likkister fra Donbas. Flere russere begynte høylytt å stille ubehagelige spørsmål. Den brannen måtte slukkes, for offisielt skulle det ikke være russiske soldater der. Aleksandr Zakhartsjenko, daværende leder for DNR, påstod derfor at mange russiske soldater hadde lagt ferien sin til Øst-Ukraina akkurat den sommeren. Noen dager senere fortalte russisk statlig TV at en russisk soldat var drept i Donbas under permisjon, men at han hadde dratt dit uten tillatelse.

Etter dette ble russiske soldater på ferie i Donbas like ikonisk som små grønne menn på Krimhalvøya. Verken Zakhartsjenko eller russisk TV la imidlertid skjul på at soldatene var i aktiv tjeneste.

Men er det sannsynlig at russiske soldater har vært på ferie i Ukraina? For det ene er det forbudt for russiske militære å delta i kamphandlinger på egenhånd, og de har meldeplikt ved permisjon. For det andre er det utelukket at russiske soldater og offiserer reiser i hopetall på «ferie» til Ukraina, og attpåtil tar med seg drøssevis av stridsvogner og andre tunge våpensystemer, uten at dette er organisert av russiske myndigheter.

Denne type løgner og myter er utbredt i Russland – hvor få egentlig tror på dem, men hvor mange nok aksepterer at den tjener en politisk hensikt til at de slutter opp om dem. At NRK synes å vektlegge slike russiske benektelser, som knapt engang har som mål å bli trodd, synes derimot unødvendig.

Soldater i Murmansk ville desertere

Russiske Novaja Gazeta, hvor nobelprisvinner Dmitrij Muratov er redaktør, rapporterte om en interessant hendelse som fant sted i Russlands 536. kystartilleribrigade i slutten av januar 2015 – rett før kampene ved Debaltseve i Donbas gikk inn i sin blodigste fase.

Bakgrunnen var at 59 kontraktssoldater hadde reist de ni milene fra Snezjnogorsk til Sputnik – 15 kilometer fra den norske riksgrensen. Mens de trente med 61. marineinfanteribrigade fikk de beskjed om at de ville bli overført til grensen mot Ukraina for å kunne delta i kampene der. Rundt 20 av dem protesterte og åtte ville slutte, hvorpå en oberstløytnant truet dem med oppsigelse og rettssak om ordrenekt. Det foreligger lydopptak av hendelsen, som er bekreftet å være autentisk.

Men helt overraskende på dem kan det ikke ha kommet. Det er dokumentert at personell og våpen fra 61. marineinfanteribrigade allerede hadde deltatt i kamper i Luhansk i august og september 2014, hvor en oberstløytnant i brigaden ble drept. Det litt spesielle her er at de returnerte til Sputnik med et ukrainsk pansret kjøretøy som krigsbytte.

Denne historien er ikke unik. For eksempel omtalte Al Jazeera i august 2015 en noenlunde tilsvarende sak om russiske soldater som ville desertere.

Novaja Gazetas soldat-intervju

Tilsvarende publiserte Novaja Gazeta i mars 2015 et større intervju med Dorzhi Batomunkuev, en 20 år gammel russisk soldat fra Russlands 5. stridsvognbrigade i Ulan-Ude i Sør-Sibir. Han hadde 9. februar 2015 fått alvorlige brannskader under kampene ved Debaltseve, og lå innlagt på et sykehus i Donetsk. Intervjuet gir et interessant innblikk i Russlands deltagelse i et av de blodigste slagene i konflikten, noe som var foranledningen til at Minsk-2-avtalen ble inngått 12. februar 2015.

Batomunkuev fortalte at han hadde vært vernepliktig i et halvt år da det russiske forsvaret begynte å rekruttere kontraktssoldater til en egen bataljon som skulle til Ukraina. Han understreket at det var frivillig å delta. Selv hadde han signert en treårskontrakt i juni 2014. For å fylle opp nok folk ble det rekruttert kontraktssoldater fra Kjakhta, ca. 20 mil unna Ulan-Ude.

I oktober 2014 lastet de stridsvognene opp på et tog, malte over kjennetegnene, og tok fatt på en 10 dager lang reise vestover. Der endte de opp på et nyopprettet treningsfelt ved Kuzminka, fem mil sør for den russisk-ukrainske grensen, hvor de trente med andre militære enheter i det russiske forsvaret fra hele Russland.

Senere tok de av kjennemerker på uniformene. Den 8. februar 2015 dro Batomunkuev over grensen med resten av bataljonen på 31 stridsvogner og rundt 300 mann, hvorav flesteparten var burjater. Burjatene er et mongolsk folk med et utseende som skiller seg ut i Donetsk. Det er en kjent sak at lokalbefolkningen og vestlige journalister rapporterte om soldater i området med et asiatisk utseende. Batomunkuev fortalte at de prøvde å holde seg unna folk og hadde fått beskjed om at rundt 70 prosent støttet de ukrainske regjeringsstyrkene.

Neste dag havnet de i kamphandlinger ved Debaltseve. Området var blitt holdt av Ukraina som en fremskutt posisjon med fiendtlige styrker på tre sider. Novaja Gazeta opplyste at en spesialstyrke fra DNR, der 90 prosent av soldatene var fra Russland, tidlig på morgenen 9. februar hadde klart å omringe dem. Dermed måtte de ukrainske styrkene angripe for å slå seg ut. Bataljonen til Batomunkuev ble sendt inn for å forsvare stillingene da stridsvognen hans ble truffet.

Som epilog fortalte avisen at Batomunkuev noen dager etter intervjuet var blitt overført til et militærsykehus i Russland, som unnlot å registrere ham som pasient. Hans mor fikk imidlertid bekreftet fra hans militære enhet at han var registrert som stridende i Ukraina og at det russiske forsvarsdepartementet ville betale for behandlingen.

Bellingcat, en nederlandskbasert gruppe som spesialiserer seg på å undersøke denne type forhold journalistisk, har ettergått opplysningene så langt det lot seg gjøre. Det de fant samsvarte med hva Batomunkuev fortalte.

Les også:

Pluss

Om å «forstå» Russland

Debattanter fra hele det politiske spekteret maner oss til å forstå Russlands perspektiver. Men forståelse bikker ofte over i unnskyldninger.

Jan Arild Snoen

Prisbelønt dokumentar

Inspirert av intervjuet gransket den amerikanske journalisten Simon Ostrovsky sosiale medier for å finne spor som kunne bekrefte historien til Batomunkuev. Sommeren 2015 resulterte dette i den prisbelønte dokumentaren «Selfie Soldiers: Russia Checks in to Ukraine».

Ostrovsky tok utgangspunkt i burjaten Bato Dambajev, en soldat fra Russlands 37. motoriserte infanteribrigade i Kjakhta, Sør-Sibir, som fortløpende hadde lagt ut fotografier på sosiale medier. Gjennom å analysere de digitale sporene oppsøkte Ostrovsky de samme stedene som Dambajev hadde vært, og kunne vise at bildene var ekte. Dette inkluderte bilder fra hjemstedet i Sibir; treningsfeltet ved Kuzminka; og ikke minst en selfie Dambajev hadde tatt i midten februar 2015 på en krigsskueplass ved Debaltseve, antrukket i uniform uten kjennemerker.

Slik dokumenterte Ostrovsky at Dambajev var en russisk soldat i aktiv tjeneste, og at han hadde deltatt i kampene ved Debaltseve samtidig med Batomunkuev.

I tillegg til russiske soldater har russiske stridende bestått av russiske eks-soldater, nasjonalister og arbeidsledige i ulike militære formasjoner, samt private militære selskaper som Wagner-gruppen. Rekrutteringen av leiesoldatene har ofte foregått via statlige russiske militære rekrutteringskontorer, ulike veteranorganisasjoner og nettfora med ukjente bakmenn. Det er en kjent sak at Wagner-gruppen i praksis styres av russisk etterretning.

I Russland er det imidlertid forbudt for privatpersoner og private militære selskaper å delta i kamphandlinger på egenhånd. Russisk etterretning har dessuten god kontroll over grensepasseringer til Donbas. Når den russiske stat ikke har håndhevet sitt voldsmonopol, forteller det sitt tydelige språk. Noen har dessuten betalt for alt dette – det dreier seg om milliarder av kroner. Det kan derfor argumenteres for at også de fleste russiske leiesoldatene i realiteten har handlet på vegne av den russiske stat.

Flere titusen russiske soldater

Det samlede omfanget av alt dette er massivt. I august 2015 påstod russeren Alexander Borodai, den første «statsministeren» i DNR, at mellom 30 000 og 50 000 russere hadde deltatt som «frivillige» siden april 2014. Det kan være han ikke overdrev.

Boris Nemtsovs rapport «Putin. Krigen» ble ferdigstilt i mai 2015, altså et par måneder etter at han ble myrdet. Det har vært spekulert om drapet var knyttet til hans arbeid med rapporten. Den gir et viktig innblikk i hvordan krigen ble organisert og finansiert i Russland, men man kan også lese at «ifølge våre estimater har antall stridende i det østlige Ukraina på separatistenes side vokst fra 10 000–15 000 på forsommeren 2014 til 35 000–37 000 mennesker tidlig på våren 2015; mens antall russiske militære har økt fra 3000–5000 til 8000–10 000 tusen mennesker.»

Det er imidlertid umulig å fastslå nøyaktig hvor mange regulære russiske soldater som har deltatt, men det finnes gode indirekte metoder. I 2016 analyserte for eksempel Bellingcat fire typer offisielle russiske militære medaljer som var tildelt soldater i aktiv tjeneste for deltagelse i strid. Tildelingene fulgte samme mønster som stridighetene i krigen: et høyt antall i perioden august 2014 og ut første kvartal 2015, og et nytt oppsving etter kraftige kamper i august 2015. Tallene indikerer at flere enn 10 000 russiske soldater må ha deltatt i direkte kamphandlinger i Donbas i 2014 og 2015, og at det i tillegg hadde deltatt enda flere på andre måter.

Disse estimatene virker ikke usannsynlige. Dersom til sammen noen titusener med russiske soldater og offiserer rullerte på å delta, kan man ende opp med antallet i Nemtsovs rapport – altså at Russland til enhver tid hadde et sted mellom 3 000 og 10 000 regulære soldater inne i Donbas.

Dette samsvarer noenlunde med NATOs påstand i begynnelsen av mars 2015 om at det da var rundt 12 000 russiske soldater der. En rapport fra den britiske tankesmien Royal United Services Institute (RUSI) hevder at det vinteren 2015 var 42 000 regulære russiske soldater fordelt på 117 enheter som rullerte på å delta, der omtrent 10 000 deltok om gangen.

En annen indikator er antall drepte. Medarbeiderne til Nemtsov mente å vite i mai 2015 at 150 regulære russiske soldater ble drept under slaget ved Ilovajsk i august 2014 og 70 ved Debaltseve i februar 2015. I 2017 publiserte Ekko Moskva en indirekte metode som underbygger dette. Den tok utgangspunkt i et forsikringsanbud som det russiske forsvarsdepartementet hadde utlyst for russiske soldater. Datagrunnlaget tilsa et statistisk avvik for 2014 på rundt 200 drepte og 650 sårede soldater i aktiv tjeneste som ikke kunne forklares med vanlige ulykker i fredstid.

Alle disse tallene er forenlige med det man ellers vet om Russlands deltagelse. Russiske soldater og leiesoldater har imidlertid deltatt frem til dags dato. Rekrutteringen av leiesoldater i Russland fikk seg for eksempel et nytt oppsving nå i høst. Det totale antallet vil derfor være høyere i dag.

Militær slagkraft kan imidlertid ikke bare måles i antall soldater. Russland har hatt bedre trenet personell og moderne våpen, mens Ukraina har måttet betale prisen for at forsvaret var nedprioritert i flere tiår. Etter 2014 har Ukrainas kampevne blitt forbedret, men Russland utgjør fremdeles en formidabel motstander.

Case-studie: Russisk intervensjon våren 2014

For å forstå dybden i Russlands deltagelse må man innom våren 2014. Etter avsettelsen av Janukovytsj som president kom det til demonstrasjoner flere steder i Sørøst-Ukraina. En del av dem endte i voldelige sammenstøt mellom proukrainske og prorussiske grupper. Det er imidlertid liten tvil om at Russland tok initiativ til og bidro sterkt til å omforme situasjonen til en væpnet konflikt og opprettelsen av de selverklærte «folkerepublikkene» i Luhansk (LNR) og Donetsk (DNR).

En interessant forskningsbasert case-studie fra 2021 har tatt for seg okkupasjonen av Sloviansk og Kramatorsk i april 2014. Den startet med at over 50 bevæpnede menn med kamperfaring og iført militære uniformer dro fra Krimhalvøya og ankom Sloviansk 12. april 2014. Her inntok de resolutt byens viktigste bygninger og tok i bruk voldelige metoder som drap, henrettelser og bortføringer.

Fem dager senere i Horlivka, noen få mil sør for Sloviansk, drepte de en lokalpolitiker og en student fordi de hadde heist det ukrainske flagget på byens rådhus. De ble funnet flytende i elven Donets sammen med en annen drept student – et klassisk signal til lokalbefolkningen om at motstand ikke ville tolereres. Samtidig bortførte de en rekke journalister, offentlige personer og tjenestemenn, samt 13 utenlandske OSSE-observatører.

Lederen var Igor Girkin, en russisk statsborger fra Moskva med bakgrunn fra russisk etterretning som hadde deltatt under anneksjonen av Krim. Girkin er senere mistenkt for krigsforbrytelser i Donbas, og er en av de fire som står tiltalt i en rettssak i Nederland som medansvarlige for nedskytingen av passasjerflyet MH17.

Studiet analyserer åpne kilder og konkluderer med at Girkin og hans menn høyst sannsynlig handlet på vegne av den russiske stat og at det var en ekstern intervensjon, og at det er svært usannsynlig at de kan ha handlet som ikke-statlige aktører for en lokal separatistbevegelse.

Igor Girkin – mannen som trakk i avtrekkeren

Det er velkjent at Girkins inntreden ble et avgjørende vendepunkt og starten på den væpnede konflikten. Selv har han beskrevet det slik: «Det var jeg som trakk i avtrekkeren til denne krigen. Hvis ikke vår enhet hadde krysset grensen, ville alt ha ebbet ut, slik det gjorde i Kharkiv og Odesa.»

Parallelt med dette forsøkte russisk etterretning å piske opp stemningen, ikke bare i Donbas, men i flere byer over hele Sørøst-Ukraina. Bortsett fra i Donbas viste den lokale motstanden seg å være for stor, og det kan være Girkin hadde rett i at hans enhet var avgjørende.

En medvirkende årsak var at Ukraina på dette tidspunktet var preget av usikkerhet og en form for apati: Flukten til Janukovytsj, som resulterte i at det ukrainske parlamentets avsatte ham med stort flertall og uten en eneste motstemme, hadde etterlatt et slags politisk maktvakuum med uavklart legitimitet; Russlands anneksjon av Krimhalvøya hadde satt nasjonen i sjokk; viktige samfunnsinstitusjoner var ikke tilstrekkelig robuste; det ukrainske forsvaret hadde vært nedprioritert i flere tiår; og man fryktet at Russland kunne gå til full invasjon. Situasjonen var flytende og ga et ideelt utgangspunkt for videre destabilisering.

«Folkerepublikkene» opprettes

Men hva ønsket lokalbefolkningen i Donbas? En meningsmåling utført 8. til 16. april 2014 viser at en stor majoritet var imot et væpnet opprør, imot russisk innblanding, og klare på at de ikke lenger anså Janukovytsj som landets legitime president. En annen indikator er at ledende lokale politikere holdt seg langt unna opprettelsen av de selverklærte «folkerepublikkene».

I stedet ble Girkin en sentral lederskikkelse for en hard kjerne på noen tusen mennesker. De hadde inntil hans inntreden vært relativt uorganiserte og til dels preget av regelrett fyllerør. Dette antallet skal sees i forhold til en lokalbefolkning på rundt 4 millioner mennesker, hvorav mange senere flyktet til andre deler av Ukraina. Dette betyr ikke at det ikke fantes bredere støtte – mange har et nært forhold til Russland – men alt tyder på at de representerte et betydelig mindretall.

Girkin ba etter kort tid den russiske statsborgeren Alexander Borodai om å komme til Donbas. De skal ha møtt hverandre første gang i 1992 under opprettelsen av utbryterrepublikken Transnistria i Moldova, og hadde jobbet samtidig i andre russiske konfliktsoner, senest på Krim. Der hadde Borodai under anneksjonen fungert som rådgiver for Sergej Aksionov, Russlands nyinnsatte statsminister på Krim. Det kan tilføyes at Borodai ble innvalgt i den russiske statsdumaen høsten 2021.

I mai 2014 ble Borodai utropt til DNRs første «statsminister», mens Girkin utropte seg selv til «forsvarsminister». Sistemann i ledertroikaen ble Denis Pushilin, en arbeidsledig ukrainer. Han hadde ved foregående parlamentsvalg havnet på 19. plass i sitt distrikt etter å ha fått 0,08 prosent av stemmene. Pushilin fikk opprykk til «statsminister» i 2018 etter at Borodais etterfølger, Aleksandr Zakhartsjenko, ble drept i et bombeattentat.

«Folkerepublikkene» – styrt av Kreml

Kremls innflytelse over DNR var betydelig fra dag 1. Hackede eposter fra Vladislav Surkov, Putins daværende personlige rådgiver for Ukraina, viser at ledertroikaen måtte godkjennes av Surkov. De viser også at DNR ble finansiert og detaljstyrt av Kreml, som tok aktivt del i alt fra budsjettering til ulike påvirkningsoperasjoner, og til og med forfattet DNRs «grunnlov». Et offisielt russisk dokument fra høsten 2015 avslører at Russland sågar har et slags skyggekabinett som tar de viktigste beslutningene for «folkerepublikkene».

Nederland har nedlagt enorme ressurser i etterforskningen av nedskytingen av MH17. Bevisene er ekstra verdifulle fordi de er kvalitetssikret av landets påtalemyndighet. Dette har gitt viktig innblikk i Russlands kontroll over «folkerepublikkene», som påtalemyndigheten mener var omfattende innen både administrative, økonomiske og militære forhold. Også her fører sporene helt opp til russisk toppledelse, herunder Surkov i Kreml og Aksionov på Krim.

Nederland har publisert flere avlyttede telefonsamtaler fra denne perioden. I en samtale 3. juli 2014 kan man høre Borodai fortelle at «jeg utfører ordrer og beskytter interessene til en eneste stat, Den russiske føderasjon. Det er konklusjonen.»

Russlands uerklærte krig

Tre veldokumenterte hendelser sommeren 2014 viser det russiske forsvarets direkte militære engasjement i Donbas. Hver av dem kvalifiserer til en internasjonal væpnet konflikt og er i strid med folkeretten:

• Et omfattende artilleriangrep utført fra russisk territorium.
• Nedskytingen av Malaysia Airlines MH17.
• Intervensjon med regulære hærstyrker.

Foranledningen var at tilstanden i Donbas etter hvert gikk over i en regulær væpnet konflikt. En rekke ukrainske og russiske stridende var allerede drept, og i begynnelsen av juni 2014 begynte tunge russiske våpen å rulle over grensen. Med nyvalgt president innledet Ukraina en større motoffensiv. Noen uker senere stod det klart at Ukraina ville vinne krigen.

Nederland har publisert flere telefonsamtaler fra juni og begynnelsen av juli 2014. Her fremgår det at Borodai og Girkin fortalte Surkov og Aksionov at de var i ferd med å tape krigen og trengte omgående mer militær hjelp. På denne tiden var dessuten Borodai i flere møter i Moskva. I én av samtalene ba Girkin helt konkret om fly- eller artilleristøtte, samt panservernvåpen, stridsvogner og luftvernartilleri. Girkin understreket at det måtte følge med trenet personell – de hadde ikke tid til å trene opp folk. Surkov og Aksionov reagerte positivt og sa at de ville motta hjelp.

Artilleriangrep fra russisk territorium

I begynnelsen av juli 2014 iverksatte Russland så et to måneder langt artilleriangrep mot ukrainske styrker. Dette skjedde fra russisk territorium langs et ca. 250 kilometer langt belte mot Ukraina. Til sammen ble det avfyrt tusenvis av granater og raketter.

I en telefonsamtale 11. juli kan man høre Surkov berolige Borodai med at hjelpen var underveis. Og det stemte. I dagene som fulgte ble stadig flere russiske våpen fraktet over grensen. Nederlands påtalemyndighet har vist at et av våpnene var et Buk TELAR luftvernmissilsystem fra Russlands 53. luftvernbrigade i Kursk. 17. juli 2014 ble det transportert frem til Snizhne i Ukraina, fulgt av russiske militære, trolig fra brigaden i Kursk. I 2020 gjennomgikk jeg hos Minerva hvorfor mye tilsier at det var en av de russiske offiserene som skjøt ned MH17, hvor alle de 298 om bord ble drept.

Ved inngangen til august ble Borodai og Girkin sendt hjem til Moskva og erstattet med ukraineren Aleksandr Zakhartsjenko. Borodai har senere forklart at «Moskva» ville ha en lokal leder for å vise at DNR var en grasrotbevegelse, men man skal ikke se bort fra at det hadde sammenheng med MH17 og den kommende russiske intervensjonen.

Ukraina fortsatte imidlertid den militære fremgangen. Ved inngangen til august var områdene som DNR og LNR kontrollerte, nær utradert. Det er naturlig å se den påfølgende russiske intervensjonen i sammenheng med dette.

Russisk invasjon med regulære hærstyrker

I siste halvdel av august 2014 rykket russiske hærstyrker over grensen og erobret store områder på bare noen uker. Samtidig ble artilleriangrepene fra russisk territorium intensivert. I 2019 brukte Forensic Architecture kunstig intelligens til å gjennomgå store datamengder fra satellittbilder, sosiale medier og andre åpne kilder. Dermed klarte de å identifisere nesten 300 av kjøretøyene til de russiske styrkene, herunder stridsvogner og andre tunge våpen.

Sett med norske øyne er det interessant at det ikke bare var soldater fra marineinfanteribrigaden i Sputnik som deltok, men også fra Russlands 200. motoriserte infanteribrigade. De holder ellers til i Petsjenga, 10 kilometer fra den norske riksgrensen. I august 2014 og utover høsten kjempet de blant annet rundt flyplassen i Luhansk. Flere av dem mottok senere militære medaljer for innsatsen. En løytnant som ble drept oktober 2014 ble sågar post mortem tildelt «Helt av Den russiske føderasjon» – Russlands høyeste utmerkelse, som deles ut av Putin.

I løpet av et par ukers kamper drepte trolig ukrainske styrker godt over 100 russiske soldater. I tillegg tok de til fange 19 russiske soldater i full uniform, herunder 10 fallskjermjegere som ifølge russiske myndigheter hadde rotet seg inn i Ukraina ved et uhell. Forklaringen ligner på Harald Heide Steens russiske ubåtkaptein som ikke kunne se grensen under vann – de ble tatt 20 kilometer inne i Ukraina.

Likevel ble det en katastrofe for Ukraina. Mest kjent er slaget ved Ilovajsk, 150 kilometer sørvest for Luhansk. Etter å ha tatt store tap på grunn av egne feilvurderinger og russisk militær overlegenhet, ble et stort antall ukrainske soldater omringet. Det ble gjort avtale om fritt leide, men avtalen ble brutt og endte i en massakre. Aftenposten skrev at minst 1000 ukrainske soldater drept, i tillegg til mange sivile. Slaget er omtalt som et nasjonalt traume for Ukraina.

Slik overlevde altså «folkerepublikkene» sommeren 2014 – med særdeles god hjelp fra det Aleksandr Zakhartsjenko påstod var russiske soldater på ferie.

Russisk iherdighet høsten 2014 til februar 2015

De enorme tapene satte ukrainske myndigheter under voldsomt press, man risikerte et militært sammenbrudd. I en telefonsamtale med EU-kommisjonens president 30. august 2014 truet så Putin med en viss troverdighet at «Hvis jeg vil, kan jeg ta Kiev på to uker».

På denne måten ble Ukraina tvunget til å godta en våpenhvile hvor Russland langt på vei kunne diktere premissene, noe som resulterte i Minsk 1-avtalen, som ble undertegnet 5. september 2014, noen dager etter slaget ved Ilovajsk.

Les også:

Er Ukraina et splittet land?

DEBATT: Påstander om at Ukraina er «dypt splittet» reduserer landets kompleksitet og bidrar samtidig til å legitimere Vladimir Putins ønske om russisk dominans i området.

Alexander Tymczuk

I praksis etterlevde ingen av partene avtalen. Kampene fortsatte, men med lavere intensitet. Russland benyttet anledningen til å omorganisere «folkerepublikkene» slik at de ble mer effektive og fremstod som litt mer autentiske, både administrativt og militært.

Russlands iherdighet avspeilet seg også andre steder. I oktober 2014 stod russisk etterretning høyst sannsynlig bak et sabotasjeangrep på et stort våpenlager i Tsjekkia, hvor to tsjekkere ble drept. Motivet var trolig å forhindre at Ukraina fikk tilgang til nok ammunisjon. Resultatet ble at rundt 80 russiske diplomater og ambassadeansatte måtte forlate Tsjekkia. Sannsynligvis lå samme motiv bak sabotasjeangrep på inntil seks ulike våpenlagre i Bulgaria i 2014 og våren 2015, samt drapsforsøk med nervegiften novitsjok på den bulgarske våpenhandleren som eide dem.

Sent på høsten 2014 blusset kampene opp på nytt. I november rapporterte NATO at 32 russiske stridsvogner, 16 haubitskanoner og 30 lastebiler med tropper hadde kommet fra Russland. En håndfull vestlige medier rapporterte i de påfølgende dagene om avanserte russiske radarsystemer og flere militære konvoier med opptil 80 umerkede kjøretøy.

I januar 2015 ble det satt inn en storoffensiv. På dette tidspunktet kan det ha vært opp mot 10 000 regulære russiske soldater i Donbas. De ukrainske soldatene som hadde kjempet i lang tid om den symboltunge flyplassen ved Donetsk, hadde fått legendestatus i Ukraina og kjælenavnet Cyborgs, men måtte til slutt gi tapt. Ved Mariupol var det også kamper. Et voldsomt rakettangrep traff tettbebyggelsen og drepte 30 sivile. Det er omtalt som en krigsforbrytelse. Ifølge Bellingcat ble det utført av det russiske forsvaret.

Offensiven kulminerte ved Debaltseve. 3000 ukrainske soldater – kanskje betydelig flere – ble omringet av store styrker, hvor to av dem som deltok var «selfie-soldaten» Dambajev og brannskadede Batomunkuev. Ukraina kom igjen under et voldsomt press, og stod i fare for å oppleve en repetisjon av massakren ved Ilovajsk. Igjen hadde Russland kommet i posisjon til å tvinge Ukraina til å gi innrømmelser for å akseptere en våpenhvile, slik de er nedfelt i Minsk-2.

Avtalen ble undertegnet 12. februar 2015, men trådte først i kraft 15. februar. Ukrainske styrker prøvde desperat å komme seg ut av området, men ble nådeløst angrepet. DNRs Zakhartsjenko påstod at avtalen ikke gjaldt for Debaltseve, og kampene varte helt til 20. februar. Da røyken hadde lagt seg var minst 267 ukrainske soldater drept. FN (OCHA) rapporterte at det ble funnet rundt 500 døde i de ødelagte bygningene, de fleste sivile.

Fra august og frem til dette tidspunktet ble arealet til «folkerepublikkene» doblet. Etter dette har det holdt seg relativt stabilt og utgjør i dag snaut 17 000 kvadratkilometer (ca. 1/3 av området man normalt omtaler som Donbas).

Minsk-avtaler med russisk bajonett

Minsk-avtalene ble altså inngått ved at Russland satte en bajonett mot strupen til Ukraina. Foranledningen ved begge anledninger var en storstilt russisk militær eskalering, der de ukrainske regjeringsstyrkene ble presset på defensiven, påført store tap og påtvunget en våpenhvile diktert av den militært overlegne parten.

De politiske innrømmelsene i avtalene er vidtrekkende og i betydelig favør av Russland, og vil måtte innebære endringer i den ukrainske grunnloven. Ingen av partene har imidlertid etterlevd dem. Våpenhvilene er aldri blitt overholdt.

Russland har vært spesielt dyktige til å påstå at Ukraina ikke har overholdt sine forpliktelser. På den annen side heter det i begge avtalenes pkt. 10 at det skal trekkes ut henholdsvis (1) «ulovlige væpnede grupper og militært utstyr samt stridende og leiesoldater fra Ukrainas territorium» og (2) «alle utenlandske væpnede formasjoner, militært utstyr og også leiesoldater fra Ukrainas territorium under OSSEs tilsyn.» Det er vanskelig å skjønne når Russland etterlevde dette, all den tid russiske styrker fortsatt står i Donbas.

Sånn sett er en passus i Minsk-2 talende. Der står det svart på hvitt at rakettartillerisystemet MLRS Tornado-S skal trekkes vekk fra frontlinjen. Det er kun ett land i verden som har dette våpenet, og det er Russland.

Russlands krig etter 2015

Fra 2015 har krigen med noen unntak stort sett vært ført som en mer eller mindre statisk lavintensitetskonflikt. Det krever færre ressurser og er et ideelt utgangspunkt for hybrid krigføring. Russland kan på denne måten fortsette å destabilisere Ukraina med minst mulige egne tap og kostnader, og holde den innenfor et avgrenset område.

Samtidig har stillingskrigen gjort det lettere å dekke over den russiske stats deltagelse i krigen. Russiske kampenheter har kunnet blende nesten umerkelig inn blant lokale separatister og russiske leiesoldater.

Selv med begrensede ressurser har likevel OSSEs observatører jevnlig identifisert russiske militære konvoier som har sneket seg over den 400 km lange grensen. Deres rapporter har gjentatte ganger vist at Russland deltar med en rekke av sine mest avanserte våpensystemer. Dette er våpen som aldri har vært eksportert til Ukraina eller andre land, og som spiller en viktig rolle for å opprettholde militær dominans. Det kreves lang utdannelse for å håndtere dem, og de styres ganske sikkert av russiske offiserer under kommando av det russiske forsvaret.

Dette er imidlertid bare toppen av isfjellet. Det foreligger omfattende dokumentasjon fra en rekke ulike kilder på at det russiske forsvaret har sendt inn et stort antall våpen til Donbas. Det er hevet over tvil at «folkerepublikkene» råder over en militær slagkraft som er hinsides en befolkning på under 4 millioner innbyggere. I fjor våres hevdet Ukrainas hærsjef at Russland hadde nær 3000 offiserer og militære instruktører i Donbas. Det er ikke utenkelig at det var sant.

Russisk hybridkrig

Russland benytter også andre maktmidler. I praksis har de annektert Kertsj-stredet, som all maritim trafikk må passere for å komme inn til Azov-havet. Mest kjent var da Russland i november 2018 på dramatisk vis konfiskerte tre ukrainske marinefartøy og tok til fange mannskapet. Mindre kjent er at Russland systematisk forsinker handelsfartøy på vei inn til ukrainske havner. Dette har påført den viktige industrien i Mariupol store kostnader, noe som har vært negativt for økonomien i regionen. Området ligger rett ved frontlinjen, og det er i Russlands interesse å gjøre livet vanskeligere for lokalbefolkningen og skape misnøye mot ukrainske myndigheter.

I tillegg kommer en rekke dataangrep på viktig infrastruktur i Ukraina, samt bruk av ulike økonomiske og politiske pressmidler. Russland benytter også informasjonskrig som en integrert del av sin såkalte hybride krigføring. Tradisjonelt har mange ukrainere sett på russisk TV – selv om antallet er fallende, og Russland har fremdeles en viss innflytelse i det ukrainske sivilsamfunnet. Nylig ble flere TV- og radiostasjoner tilhørende den ukrainske oligarken og politikeren Viktor Medvedtsjuk forbudt i Ukraina, anklaget for å spre russisk desinformasjon. Putin er gudfar til Medvedtsjuks datter.

Samtidig med dette pepres lokalbefolkningen i «folkerepublikkene» i Donbas med russisk propaganda, og fra 2019 har Russland tilbudt russisk statsborgerskap til alle som vil – en slags langsom anneksjon. Deretter har Russland sagt – med sin helt spesielle form for logikk – at de kan «bli nødt til» å forsvare «russiske borgere» som bor der.

Den russiske styrkeoppbyggingen som nå foregår langs grensen til Ukraina kan også tolkes som et forsøk på å slite ut det ukrainske samfunnet. Det samme kan definitivt sies om krigen. Den binder opp store økonomiske midler i Ukraina, som ellers kunne ha vært brukt til å bygge opp et samfunn som har et voldsomt etterslep etter årtier med vanstyre.

«Folkerepublikkene» – Putins kulisser?

Uten Russland hadde det neppe vært noen «folkerepublikker». Russland har bidratt med betydelig militær, finansiell og organisatorisk støtte til de som i dag sitter med makten i Donesk og Luhansk. Den snart åtte år lange væpnede konflikten alene må ha kostet Russland svimlende summer. I tillegg betaler Russland store deler av de sivile utgiftene. Slikt gjør ikke Russland av idealisme.

For noen år siden fremsatte ukrainske myndigheter et forslag om fredsbevarende styrker rundt hele området, med en overgangsperiode før det ble introdusert frie valg. Det nektet Putin. Årsaken var trolig at det ville ha forseglet den hittil «porøse» grensen mot Donbas, og medført at det russiske forsvaret ble nødt til å trekke ut våpen og personell. Putin ønsker altså at krigen skal fortsette.

Samtidig drives «folkerepublikkene» i praksis som diktaturer. Riktignok har de avholdt valg, men det gjorde også Sovjetunionen. Freedom House rangerer dem på nivå med Nord-Korea. FN og menneskerettsorganisasjoner har stort sett vært nektet tilgang. Fengselet Izolyatsia er beryktet, hvor det finnes gode holdepunkter for at russisk etterretning har deltatt.

Russland er altså ikke så interessert i at lokalbefolkningens skal få bestemme. Man kan derfor spørre seg hvem «folkerepublikkene» egentlig representerer – om de ikke bare er et ytre skall som skal ivareta Russlands geopolitiske interesser i Ukraina; et slags Putins svar på Potemkins kulisser.

Det er uansett hevet over tvil at Russlands krigføring er et folkerettsbrudd og at Russland er i internasjonal væpnet konflikt med Ukraina. Det er også verdt å minne om at ICC og RULAC mener det er tegn til at Russland kan ha så stor militær kontroll over «folkerepublikkene» at hele konflikten må regnes som internasjonal.

En russisk trojansk hest

Så hva er egentlig Russlands mål? Svaret kan finnes i Minsk-avtalene. Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt har forklart hvorfor: Ved å kreve at Donbas blir en autonom region med vetorett i viktige spørsmål, ønsker Russland å etablere en trojansk hest inne i Ukraina, der Russland – via sine stråmenn i Donbas – kan blokkere Ukrainas forsøk på videre integrasjon med vestlige land.

En slik løsning vil innebære at en liten klikk av en maktelite i Donbas vil kunne fortsette å styre «folkerepublikkene» som et diktatur mens de blir betalt av Kreml for å blokkere ethvert fremtidig ønske i Ukraina om å kunne bli medlem i EU eller NATO eller delta i annet forpliktende vestlig samarbeide.

Samtidig vil det gi Kremls stråmenn rikelig med anledning til å stikke kjepper i hjulene i andre deler av ukrainsk politikk. Over tid vil dette samlet sett kunne gi en vedvarende destabiliserende effekt på Ukraina og forkludre at landet utvikler seg til det beste for den ukrainske befolkningen. I verste fall kan det resultere i at Ukraina tvinges i en retning som vil gjøre landet til et underbruk av Russland. Det er vanskelig å forstå at det kan være i noen andres interesse enn Russlands.

Russland krever altså ikke bare at NATO skal nekte Ukraina fra å kunne bli medlem for all fremtid, men prøver parallelt å tvinge igjennom en løsning i Ukraina der over 40 millioner ukrainere skal holdes som gissel for Russlands geopolitiske interesser. Det ønsker ikke Ukraina å gå med på.

Oppslutningen om Ukrainas vestorientering i utenrikspolitikken er langt større i dag enn den var i 2014, og den vil ventelig økte ytterligere om landet skulle bli utsatt for nok et angrep fra russisk side. For tiden ønsker nesten 70 prosent av ukrainerne seg at Ukraina skal bli medlem av EU, rundt 60 prosent at Ukraina skal bli medlem i NATO.

Problematisk mediedekning

La oss så vende tilbake til NRK: Med dette bakteppet er det ikke uproblematisk når norske medier systematisk omtaler Ukrainas motpart som prorussiske, russiskstøttede eller kun separatister, i hvert fall så lenge det ikke settes i kontekst. Det er også problematisk når den mellomstatlige dimensjonen ved konflikten nedtones eller ignoreres.

Ofte kombineres dette med såkalt balansert journalistikk, der Russland får benekte sin deltagelse i krigen og Ukraina får fortelle at de er uenig, slik det kom til uttrykk i NRK Urix. Det er ikke godt nok – det er falsk objektivitet. Ukraina har som part i konflikten ikke samme troverdighet som en nøytral kilde. Når den russiske påstanden ikke blir parkert, etterlater det et inntrykk av at vi ikke kan vite hva som er sant. Som det heter: Hvis noen sier det regner og andre påstår det er oppholdsvær, er det journalistenes fordømte plikt å lukke opp vinduet for å sjekke hva som er sant.

Norske medier har altfor lenge behandlet konflikten i Ukraina stemoderlig i forhold til dens viktighet, og det skusles ofte med faktagrunnlaget. Selv mange avisers faktabokser inneholder feil. Og typisk er det nettopp at det ikke kommer frem at Russland har deltatt med regulære soldater og våpen. Samtidig er det få analyser og kommentarartikler som forklarer sammenhengene og setter skapet på plass.

Tatt i betraktning at dokumentasjonen på Russlands deltagelse i krigen er lett tilgjengelig, er det et tankekors hvor ofte mediene forsømmer seg. Når man nå ser hvordan konflikten har utviklet seg til den kanskje farligste sikkerhetspolitiske situasjonen vi har hatt i Europa i moderne tid, er det maktpåliggende å presentere den riktig. I motsatt fall risikerer man at mange mennesker sendes inn i et slags informasjonsmessig ingenmannsland, hvor russiske informasjonskrigere står klare til å veilede og villede dem.

Russland utnytter daglig en tvetydighet i konflikten til å hamre inn i industriell skala at Ukraina er overgriperen i en ren borgerkrig. Metoden er blant annet å masseprodusere så mange alternative versjoner og stille så mange spørsmål at vi ikke skal klare å skille ut hva som er sant. Dersom mediene ikke utfordrer denne falske fortellingen, kan den feste seg som en sannhet, eller gjøre mange usikre på hva som er sant.

Til slutt vet ikke engang journalister hva som er sant. Mens Russland i fjor våres mobiliserte store styrker langs grensen til Ukraina, skrev Gro Holm, en av NRKs mest erfarne utenriksjournalister, uten videre at det er en borgerkrig. Altså en variant av det som ble formidlet av NRK Urix.

Det er direkte villedende journalistikk som gjør det nesten umulig å forstå bakgrunnen for de vestlige sanksjonene og hva konflikten handler om.