For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Arbeiderstyre og det nye økonomiske systemet
Arbeidermakt framfor kapitalmakt gir ikke bare mer demokrati, men fjerner også incentivene som ligger til grunn for menneskeheten og planetens største problemer.
Lars Peder Nordbakken har en underlig måte å debattere på. En rapport med tittel «Hvorfor trenger vi et nytt økonomisk system» vil forutsigbart nok handle om det vi har i dag. Dette tolkes som at forfatterne «viker unna alle vanskelige spørsmål». Sjøl berører han ikke kritikken mot dagens system som kommer fram i rapporten. Etter en rekke underlige antakelser og forutsetninger konkluderer Nordbakken med at vi er antiliberale.
I et tilsvar forklarer jeg at det aldri var meninga at rapporten skulle legge fram noe nytt system. Jeg presenterer ett element jeg mener et ikke-kapitalistisk samfunn må ha om det skal være noe å ta vare på, og som umuliggjøres med Nordbakkens antakelser; arbeiderstyrte arbeidsplasser. Nordbakken svarer med å kritisere meg (nok en gang) for ikke å legge fram et nytt økonomisk system og hevder jeg «skyter til side for målet».
Mer om arbeiderstyre
Da Civita-økonomen gjennom to tekster ikke vil gå noe inn på hva det er med dagens system som gjør at det ikke bare skaper mye misnøye, men også setter både den menneskelige sivilisasjonens eksistens og alt liv på jorda i fare, lar jeg den ballen ligge. Det er kanskje ikke annet å forvente når han skriver «kapitalisme» i hermetegn, som om det var rein fantasi.
Heldigvis er Nordbakken interessert i å diskutere arbeiderstyrte bedrifter, eller i alle fall hans forståelse av konseptet. Da har vi noe til felles og jeg lar det være utgangspunktet for det som følger.
I min forrige tekst er det bevisst at jeg ikke detaljerer eierform, organisatorisk oppbygging eller hvordan beslutninger tas ved arbeiderstyrte arbeidsplasser. Jeg ønsket å introdusere tanken om at dette kan gjøres og faktisk gjennomføres i dag. Da det allerede er et vell av alternativer for løsninger så jeg det som lite hensiktsmessig å bruke mye plass på det i teksten. Jeg hadde heller ikke lyst til å komplisere saken utover det en trenger for å oppnå den mest grunnleggende forståelsen. Når Nordbakken velger å gå inn i detaljene i arbeiderstyre ser jeg det som en fin mulighet for at også jeg kan utdype og avklare noen misforståelser.
Kapitalismens primære motsetning
Den dominerende produksjonsformen er i dag lønnsarbeid. Kapitalisten eier ikke bare arbeidsplassen med utstyr – altså kapitalen – men også produktet av arbeidernes arbeid. Mens kapitalisten er avhengig av arbeideren for produksjon er arbeideren avhengig av kapitalisten for lønn. I den gjensidige avhengigheten har vi også et iboende problem: Mer lønn til arbeideren betyr mindre profitt til kapitalisten. I dette paradokset ligger en av mange motsetninger i kapitalismen, jeg vil si det er den primære.
Hvis konteksten er et nytt økonomisk system, vil arbeiderstyre i det aller minste måtte bety at det forrykker noe i forholdet mellom arbeid og kapital. Det kan gjerne bety at kapitalmakta oppheves og blir til rein arbeidermakt på den enkelte bedrift. Om vi ser på dette mer systemisk vil det si at produksjon på en eller annen måte blir demokratisk kontrollert og at den ikke styres av en liten eierklasses profitthigen.
«Eierskapsbegrepet har fordunstet bort i Møllersens verden», skriver Nordbakken. Det har ikke det, men det stemmer at jeg av plasshensyn ikke skreiv særlig om det i forrige tekst. Alt som skyver maktforholdet på en arbeidsplass til fordel for medbestemmelse for alle de som jobber der er av det gode. Men med de privilegiene som ligger i eierskap, så er et virkelig arbeiderstyre umulig. Et nytt økonomisk system med arbeiderstyre som et grunnleggende element vil være nødt til å gjøre noe med hvem som eier kapital.
Arbeiderstyre og demokrati
Jeg er en tilhenger av at de som er under størst påvirkning av en ordning også er de som skal ha størst bestemmelse over hvordan den skal ordnes. Med et slikt prinsipp liggende til grunn vil man i stor grad sjøl bestemme akkurat hvilken form arbeiderstyret skal ta på sin arbeidsplass. Jeg ser ingenting imot at arbeiderne ved en såpefabrikk eller en blomsterhandel skal bestemme nær 100 prosent over sin arbeidsplass. Det forholder seg noe annerledes når det kommer til et sykehus, et vannkraftverk eller en våpenfabrikk.
Mens man kan se for seg at såpeproduksjon og salg av påskeliljer kan styres av etterspørsel og betalingsvillighet, og at de ansatte får lønna si fra salget, blir dette straks vanskeligere når det kommer til de tre andre nevnt over. Det ville gitt de få arbeiderne på Norges største vannkraftverk enorme økonomiske ressurser å rå over samt en makt over strømforbrukene, være seg privatpersoner eller produsenter, som er vanskelig å forene med en demokratisk tankegang. Et sykehus vil det være naturlig at får inntektene sine fra noe annet enn salg, og dermed er avkoblet markedsmekanismer i langt større grad. Skal man først produsere våpen kan det også være greit at det er en demokratisk kontroll både over hva man lager og hvem det ender opp hos. Demokratiet for arbeidsplasser må i alle fall i visse tilfeller omfatte flere enn akkurat de som jobber der.
Likevel er det ingenting imot at arbeiderne, uansett hvor de jobber, organiserer sitt eget arbeid. Også ved vannkraftverket bør arbeiderne ha mer å si enn noen som ikke jobber der da de etter alle solemerker vil ha større forståelse for hvilke behov som bør dekkes for en forsvarlig og god drift.
Arbeid og kapital
Nordbakken ramser opp en rekke bedrifts- og konsernstrukturer han anser å være forskjellige former for arbeiderstyre. Samtlige av dem opprettholder imidlertid motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital.
Partnerskapsmodellen brukes vanligvis der hvor investeringsbehovet er relativt lite – advokat-, arkitekt-, konsulent-, og reklamebransjen nevnes. Den kjennetegnes ofte av at høytlønnede får eller betaler for et «partnerskap», en eierandel i bedriften. Det hører med til sjeldenhetene at reinholdere, resepsjonister eller kantinepersonell inkluderes i dette. «Til og med noen av verdens mest kjente investeringsbanker ble til som partnerskap», skriver Nordbakken og understreker med dette poenget. Modellen «hvor eierskapet er solidarisk og ofte likeverdig blant en gruppe partnere» opprettholdes kun så lenge eierne/partnerne tjener på det. Hvis en bedrift utvider og blir stor opphører ofte modellen som uansett bare var «solidarisk» for de på toppen. Eierne tjener rett og slett ikke på å dele eierskapet på flere. For nye ansatte vil deres goder stå i motsetning til eiernes avkastning, på samme måte som det gjorde det for reinholderne hele veien.
Samvirkebedrifter som Coop og Felleskjøpet er dessverre ikke arbeiderstyrte de heller. I Coop går gode arbeidsforhold ut over profitt, sjøl om profitten tar en noe annen form enn i et vanlig aksjeselskap. Det er derfor ikke overraskende at Coop de siste årene har vært i flere konflikter hvor de har behandla arbeiderne på en uakseptabel måte. Felleskjøpet er eid av bøndene, ikke de som jobber på Felleskjøpet. Det er fordeler med slike driftsformer sammenligna med et allment aksjeselskap, men arbeiderstyre er det ikke.
Nordbakken går så videre til stiftelser. Fra disse kan deler av profitten eller driftsbudsjettet til et selskap sluses ut av kjernevirksomhet over i noe den avdøde eieren mente var av samfunnsnytte. Dette veldig forskjellig fra en «snill kapitalist», sett bort i fra at mandatet til stiftelsen ofte er mer stabilt enn eierens lynne. Handlingsrommet til å gjennomføre gjøremålene som ikke genererer inntekt baserer seg på eiermakta styret besitter og dermed at de kontrollerer produktet av arbeidernes arbeid og inntektene til selskapet. Motsetningsforholdet mellom lønnsarbeid og eiermakt opprettholdes.
Ekspander eller dø!
Ekspander eller dø er tittelen på mitt bidrag i rapporten Nordbakken kritiserer. Det er ment å vise til vekstparadigmet som har oppstått med kapitalismen. Dette stammer fra privat eierskap av kapital kombinert med markedsimperativet, som setter oss alle i konkurranse med hverandre, arbeider mot arbeider, arbeider mot kapitalist, kapitalist mot kapitalist. Fraværet av vekst, sett fra en bedrifts ståsted, er ikke bare problematisk fordi investeringene ikke gir avkastning, men også fordi det vil føre til tapte markedsandeler og slik sakker man akterut i konkurransen.
Ekspansjonbehovet svekkes med arbeiderstyrte bedrifter, men forsvinner ikke helt. Mens kapitalister trenger profitt, trenger arbeidere bare lønn, men så lenge kapitalismen består vil også den arbeiderstyrte bedriften måtte forholde seg til den allestedsnærværende konkurransen. Det lokale arbeiderstyret utgjør ikke noe nytt økonomisk system i seg selv, men peker likevel i retning av et, samtidig som den letter noe av byrden ved kapitalismen.
Ser man for seg en økonomi av arbeiderstyrte bedrifter, skjønner man at vekstparadigmet står for fall. Markedsimperativet like så. For hva har egentlig en gruppe arbeidere å tjene på at arbeidsplassen vokser seg inn i himmelen, slår andre konkurs og vinner monopol? Og hvorfor skal man ikke dele teknologier eller hjelpe andre som sliter for øyeblikket, være seg produksjonsenheter eller arbeidere? Dette er ikke noe man trenger se for seg, man kan dra på bedriftsbesøk til Baskerland og se hvordan klyngestrukturen i Mondragón fungerer som et solidarisk nettverk. Det finnes mange andre eksempler på arbeiderstyrte bedrifter som ikke er i samme konsern eller samvirke, men likevel støtter hverandre.
Det er ikke bare å sette i gang
Mot slutten av teksten forteller Civita-økonomen at det ikke er noe som hindrer meg og andre i å starte opp arbeiderstyrte arbeidsplasser da det er «fritt opp til Møllersen og alle andre med tilsvarende ønsker å realisere. Det er bare å sette i gang». På tross av at etternavnet mitt nevnes 36 ganger i løpet av teksten virker det som det har blitt blandet om med Thon, Stordalen, Røkke eller Witzøe.
I skrivende stund protesterer fabrikkarbeidere ved General Electric. GE permitterte store deler av arbeiderne som jobber med produksjon av flymotorer. I stedet for å gå hjemme ønsker de å produsere respiratorer som USA – i likhet med mange andre land – er i skrikende nød av under pandemien som herjer. Men i likhet med meg kan ikke arbeiderne bare starte opp sin egen produksjon da de ikke har noen milliarder å spytte inn etter eget forgodtbefinnende. Denne makta besitter et knøttlite mindretall av superrike og banknæringa. Det utgjør nok et udemokratisk trekk ved kapitalismen: kapitalmakt favoriseres over arbeidermakt, de få over de mange.
Problemet er naturligvis langt større enn at arbeiderne ikke får produsere hva de vil, slik som de vil. Det som styrer både produksjon og produksjonsmetode er evnen til å skape profitt. Verdens største selskaper er berømte og beryktet for masseovervåkning, fagforeningsknusing, misbruk av monopolmakt, forurensing, hasardspill med verdensøkonomien gjennom finans, privatisering av fattiges vannressurser og det som langt verre er. Bortkasta jobber gjør at vi kollektivt arbeider langt mer enn nødvendig for å kontrollere arbeidere gjennom et hav av mellomledere og HRM-avdelinger, fore en meningsløs reklamemaskin, bruke enorme summer på forretningsjus og så videre. David Graeber anslår i Bullshit Jobs at opptil 40 prosent av oss står i jobber vi finner meningsløse eller til og med skadelige.
Det nye systemet
Et skifte fra kapitalmakt til arbeiderstyre løser ikke alt av problemer, men produksjonen, være seg av varer eller tjenester, er det som utgjør livsgrunnlaget vårt. Det er i dag en av de mest udemokratiske sfærene i samfunnet og det er i tillegg organisert på en måte som gjør at jakten etter profitt trumfer alt annet. Dette gjør at produksjonen fjerner seg fra menneskelige behov og at mennesket gjennom produksjonen fjerner seg fra naturen vi ikke bare er uløselig knyttet til, men også en del av.
«Alle slike ansatteide bedrifter er naturligvis forenlige med et markedsøkonomisk system», skriver Nordbakken og har rett i det. Men så lenge de svømmer i en sjø av konkurranse om profitt er de ikke i nærheten av sitt sanne potensial. Det er ingen menneskerett å leve på andres arbeid, ei heller å bestemme over hvordan arbeidere skal gjøre jobben sin og hva de skal jobbe med. Produksjonssystemet per i dag gjør dessverre at dette er standarden. Men vi kan så mye bedre, vi mennesker. Om vi tar steget fra kapitalismen over til å organisere arbeidet demokratisk vil vi ikke bare ha skapt et nytt økonomisk system, vi vil ha kvittet oss med insentivene som ligger til grunn for de største problemene menneskeheten og planeten står overfor i dag.
