For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Folks tillit til de folkevalgte kan endres over natten
DEBATT: Spørsmålet om tillit mellom stat og borger bør ikke politiseres.
Publisert
Det snakkes og skrives mye om tillit for tiden. Store og alvorlige spørsmål blir stilt. Både om folks tillit til politikere generelt, og om deres tillit til demokratiets institusjoner. Spørsmål som besvares, og presenteres i forenklede «ja og nei»- svar. Noen spørsmål om tillit kan være mer konkrete. For eksempel spørsmål om du har tillit til regjeringens håndtering av koronapandemien, eller om du har tillit til USA som alliansepartner.
Det man kan savne i mylderet av gallupbaserte tillitsundersøkelser, er de noe mer reflekterte og kunnskapsbaserte kommentarer. Om hvilke beveggrunner og motiv folk kan ha hatt for å svare «ja» eller «nei». Skyldes svaret en aktuell selvopplevd hendelse, eller kanskje en litt «uforklarlig» følelse? Er ditt svar basert på fakta, tvil og tro, eller kanskje har det vært din partitilhørighet som har avgjort om du har tillit til politikeren eller ikke?
Er din egen atferd tillitsskapende?
Politikere er antakelig som folk flest: Selvopptatte, og uten en altfor stor vilje og evne til å se bjelken i eget øye. Den tillit du har til politikere og myndigheter vil derfor i noen grad være preget av din evne til selvinnsikt, og til din villighet til å kjenne deg selv i andre, eller som ordtaket sier: «På seg selv kjenner man andre». Overført til spørsmålet om du har tillit til «politiker A og B», kan det bety at du vil tenke slik: Dersom jeg kjenner godt på trykket av bjelken i eget øye, bør jeg kanskje ikke overspille mine krav om tillit til politikeren? Eller, dersom jeg stadig fremstiller meg som et åpent og ærlig menneske, uten engang å bruke hvite løgner, bør jeg vel kunne kreve samme etiske standard hos politiker A og B – hvis de skal få min tillit?
At både politikere og andre myndighetspersoner bør være troverdige og til å stole på, er åpenbart. Like åpenbart og like lett er det nok ikke for en politiker å si at han må ha et folk det er mulig å kunne stole på hvis politikken hans skal kunne realiseres. Et folk som opptrer lovlydig, forutsigbart, og som er i stand til å følge de konstitusjonelle, demokratiske og etiske kjøreregler som gjelder. Det lyder også åpenbart, men ville likevel for mange politikere være umulig å si. Husk, du er folkets tjener, ikke deres formynder!
Folk flest er seg selv nærmest
Folk flest er i dag antakelig hverken mer eller mindre lovlydige eller selvopptatte enn folk var på den tiden da den romerske komediedikteren Terents' Andria (636) formulerte ordene: Proxumus sum egomet mihi, «Jeg er meg selv nærmest».
Vi må kunne tro at det norske folk stort sett er som alt annet folk. Mennesker som stort sett tenker mer på seg selv enn på andre. Og som ikke går av veien for å kalkulere bevisst med hva det selv har å tjene på, i sitt tillitsforhold til andre.
Peer Gynt var både norsk og et menneske. Et symbol på den norske folkesjelen. I Dovregubbens hall ble også Peer klar over hva som skiller et troll fra et menneske. Når menneskene sier «vær deg selv», sier trollene «vær deg selv nok».
Det å være trollete, eller seg selv nok, er ikke det beste utgangspunkt for å bygge tillitsvekkende relasjoner mellom mennesker, eller mellom politikere og borgere ellers. Skal et demokrati fungere, bør det herske en felles forståelse mellom alle borgerne (politikere, statsbyråkrater og folk flest) om hva som er rett og rettferdig i en velferdsstat som vår. En felles forståelse om rettsstatens grunnprinsipp og om demokratiets virkemåte. Dersom folket avslører politisk uredelighet og taskenspilleri, utfordres fort tilliten til politikk, stat og styringsverk. På samme måte som myndighetenes tillit til folket fort kan utfordres og svekkes dersom unnaluring fra fellesskapets forpliktelser, normer og regler blir omfattende, systematisk brutt og omgått.
Er spørsmålet om tillit politisk?
Spørsmålet om tillit mellom stat og borger bør ikke bli politisert. Tillit oppnås ved å opptre troverdig, åpent og ærlig overfor hverandre. Enten du er Ap- eller Høyre-politiker, statsbyråkrat eller en annen vanlig borger forventes det at du opptrer tillitsfullt. I de senere år har imidlertid tillitsbegrepet blitt dratt ut av sin normative/etiske kodeks, og inn i partipolitikken.
Noen politikere har tydeligvis villet score politiske poeng ved å hevde at tillit oppnås best i samfunn der den solidariske samhandling, fagbevegelsen, fellesskapet, statsbyråkratiet og dugnadsånden går hånd i hånd, og konvergerer i en tillitsskapende høyere enhet. Både Danmark og Sverige, og nå også Norge, har utviklet, eller vil utvikle, sine tillitsreformer. Helt konkret for Norges del: Hvis Arbeiderpartiet kommer til makten vil nok en tillitsreform bli drevet fram, på et trygt sosialdemokratisk idégrunnlag.
Om en sosialdemokratisk styrt tillitsreform tilpasset statlige arbeidsplasser i offentlig regi vil være den mest betryggende måte å øke tilliten i samfunnet på, kan selvsagt diskuteres. Grunnen til at Ap og LO gjerne vil ha eneretten på slikt tillitsskapende reformarbeid skyldes antagelig deres skepsis til det private næringslivs arbeids- og ledelsesprinsipp. For Ap og andre deler av venstresiden er det for eksempel mer enn tvilsomt at gode tillitsrelasjoner kan drives ansvarlig fram av mennesker som tror mer på markedsorientert ledelse og Public management-ideene, enn på statsdrift, organisert i tradisjonelle byråkratisk hierarkier.
At utvikling av gode tillitsrelasjonene skal ha bedre vekstvilkår på et sosialdemokratisk idégrunnlag og med fagorganisasjoner, politikere og statsbyråkrater i førersetet, får være en uimotsagt påstand i denne artikkelen. Men når det innbakt i en slik påstand også ligger implisitt at Public Management-metodikken har ødelagt mye av grunnlaget for tillitsbasert ledelse i det offentlige, er det grunn til å stille spørsmål om årsaker til og virkningene av at en tillitsrelasjon (stat/borger) svekkes eller styrkes.
Tillit – et tveegget sverd skriver J.K. Baltzersen her i Minerva lørdag 16. januar 2021. Han åpner med å konstatere at Norge er et høytillitssamfunn. Men så advarer han også mot å la seg blende av vår tilfredshet over å være et tillitsfullt folkeslag. Stoler man blindt på at flertallet alltid har rett, at rettsvesen, storting, regjering og politikere alltid vil ha folkets behov i tankene, vil tillitsfølelsen fort kunne overskygge vår kritiske sans.
Selvtilfredshet, og en ubetinget tro på at politikere alltid vil deg vel er et sympatisk trekk hos oss mennesker, som borgere i en demokratisk velferdsstat. Eller som landsmoder Gro Harlem Brundtland sa for snart 30 år siden: «Det er typisk norsk å være god».
Den norske selvtilfredshet har ikke avtatt med tiden. Baltzersen referer i sin Minerva-artikkel for eksempel til Venstre-politikeren Trine Skei Grande, som nylig skrev at vi ikke vil ha portforbud her i Norge. Portforbud bygger på at vi ikke har tillit til hverandre, skriver Skei Grande. Forståelig nok.
Tillit mellom borger og stat er betinget av at politikere og myndighetspersoner oppfører seg som folk flest. Det vil si skikkelig, respektfullt og troverdig. Ledende politikere må forstå hvilket ansvar de påtar seg som folkets ledere i et demokrati. Politikerens egeninteresse og partipolitisk spillfekteri må og skal vike for folkets/flertallets behov og ønsker.
Er demokratiet i krise?
De seneste ukers begivenheter i USA viser imidlertid at politikken som drivkraften i et stort demokratisk land kan gå av hengslene. De tillitsrelasjoner mellom stat og borger som et levende demokrati er avhengig av forsvant bokstavelig talt over natten. Hvilken statsviter eller historiker skulle ha trodd det? At en enkelt person, (riktignok presidenten), gjennom å dyrke sitt ego på en helt uvirkelig, narsissistisk måte, ispedd usannheter spredd over hele verden, skulle klare å ryste demokratiet i sine grunnvoller? Og enda mer uvirkelig er det kanskje, at presidentens, ofte løgnaktige maktutøvelse, snarere styrket enn svekket tillitsbåndene til nær halvparten av folket, og til de mange servile politikere i hans eget «Grand old party».
Etter dette forunderlige og skremmende amerikanske spillet om makt, må ethvert tenkende, demokratisk innstilt menneske bli opprørt. I en sådan stund kan ikke annet enn å minnes myten om ynglingen Narkissos som så sitt eget speilbilde i vannet og ble så forelsket at han ble dømt til å tæres hen og dø. At Narkissos skulle gjenfødes i 2016 og bli en trussel mot Vestens solide og tillitsbaserte demokratier, ville ikke engang være troverdig nok til å bli kvalifisert for en ny sesong av House of Cards.
