Manifest for relasjonsmangfoldet

Det å ta på boksehanskene og slå et slag for monogami, er like unødvendig som å gå i tog for straight pride: Man slår inn en dør som allerede er vidåpen. Slagene treffer i stedet de som blir utdefinert av flertallet, eller de «normløse» og «avvikende» som Sarromaa beskriver de polyamorøse i sitt «Manifest for monogami».

Jeg er en slik «normløs avviker»: en mann med kone og barn, men som også har to partnere utenfor ekteskapet. Jeg håper at dette innlegget om mine førstehåndserfaringer om polyamori i praksis kan være med på å bidra til økt forståelse og aksept.

Min bakgrunn er et langvarig, stabilt og kjærlig monogamt ekteskap som for noen år siden ble åpnet opp for andre relasjoner. Jeg er fortsatt lykkelig gift, og bor sammen med henne jeg er gift med. Vi har begge andre partnere som ikke bor sammen med oss. Vi har små barn sammen og bor på bygda. Vi er voksne folk, med stasjonsvogn, firkanthekk og ryddig økonomi. De fleste utenforstående har nok et bilde av oss som en ganske normal kjernefamilie, men måten vi har valgt å organisere kjærlighetslivet vårt på, blir dessverre fortsatt sett på som normbrytende av svært mange.

Sarromaa har mange innvendinger og bekymringer på våre vegne. Hun bommer på de reelle utfordringene, samtidig som hun gjentar mange av de vanlige misoppfatningene og fordommene mot åpne forhold. Sagt med andre ord: Det er mye som kan være problematisk med polyamori, men lite av det som trekkes opp i manifestet hennes, oppleves som relevant for oss det gjelder.

Mitt inntrykk, etter å ha praktisert polyamori en god stund, er at det mangler kunnskap om hva det vil si å åpne livet sitt for flere romantiske relasjoner. Bildet som tegnes i media, samsvarer ikke med den virkeligheten vi som praktiserer polyamori lever i. Jeg kan med hånden på hjertet si at polyamorøse folk er minst like frustrerte som Sarromaa over medienes dekning av polyforhold.

Journalister velger ofte en vinkling som spiller på trekant-fantasier. Her må jeg nok skuffe en del menn der ute – dette er ikke hvordan polyamorøse forhold vanligvis ser ut! Triader, som de kalles, disse lukkede forholdene mellom tre personer, er uhyre sjeldne, og sjelden vellykkede. Sarromaa spekulerer i hvor langvarige poly-forhold egentlig kan bli – og later til å tro at uttrykket «jo flere kokker, jo mer søl» også gjelder kjærligheten.

Det er riktig at flere personer betyr mer kompleksitet, og krever god kommunikasjon rundt grenser og behov. I møtet med andre polyamorøse har jeg imidlertid erfart at nettopp dette står i sentrum: god kommunikasjon og respekt for hverandres grenser og behov. Solide og langvarige poly-relasjoner krever at man investerer tid og kjærlighet, og siden disse relasjonene ikke kommer med et sett regler på samme måte som tradisjonelle forhold, må man også jobbe mye med forventningsavklaring og hvilken rolle man kan spille i hverandres liv. 

Les Sanna Sarromaas kommentar her:

Pluss

Manifest for monogami

Sanna Sarromaa

Så om det ikke er trekanter eller triader – hvordan ser så et poly-forhold ut?

Mine forhold er V-forhold, der jeg fungerer som ledd i midten. Partnerne mine er ikke i forhold med hverandre. Om de skulle bli det, er det på ingen måte selvsagt at deres forhold også kommer til å involvere meg!

Mine partnere har også andre partnere igjen – disse blir mine metaer (som i metamour). Sammen danner vi et nettverk, et storforhold, som man på engelsk har valgt å kalle «polycule».

Utfordringen med å si noe generelt om polyamori, er at det praktiseres på svært mange ulike måter, og at det derfor har oppstått et helt eget stammespråk.

Å være poly innebærer at man åpner for å ha flere romantiske og/eller seksuelle relasjoner samtidig. Dette er bare én variant av det som kan betegnes som etisk ikke-monogami, som også inkluderer alt fra swinging til partnerbytte.

Det sentrale poenget er nettopp at det legges vekt på det etiske. Samtykkende og frivillige relasjoner som skjer i full åpenhet for alle involverte. Polygami (flergifte som ofte innebærer arrangert ekteskap og tvang) som Sarromaa bruker som eksempel i sin tekst, står i sterk kontrast til de verdiene etiske polyamorøse forhold er bygget på.

Hvert poly-forhold er unikt, og det har oppstått en rekke nye ord for å beskrive mangfoldet som finnes: forholdsanarki, parallell poly, kjøkkenbordspoly er eksempler. Det skilles også ofte mellom hierarkisk og ikke-hierarkisk polyamori. De mange begrepene kan fremstå som overveldende, men er svært nyttige å ha kunnskap om dersom man vil forstå dynamikken i åpne forhold.

Nøkkelen til et vellykket kjærlighetsliv er ifølge Sarromaa langvarige monogame forhold. Om dette virkelig stemmer, hvorfor er det da så mange som velger å være utro? Sannheten er at svært mange «vanlige folk» egentlig praktiserer ikke-monogami, men de fleste av disse velger å gjøre det på en uetisk måte. Undersøkelser tyder på at nær annenhver nordmann har vært utro mot partneren sin. I en verden hvor monogami er normen, er utbredt utroskap skyggesiden. Heldigvis er det stadig flere som stiller spørsmål ved mononormativiteten, og ved de gjeldende forestillingene om hva et vellykket forhold er – det bør helst ende i samboerskap, ekteskap, barn og livslangt samvær.

Det er ikke noe galt med livslange monogame forhold, om det er det som gjør deg lykkelig

Problemet er bare at dette ikke passer for alle. Noen kjenner på at de har mer kjærlighet å gi, selv om de allerede har en partner fra før. De har tid og kjærlighet nok til å dele den med flere. Andre kan ha rent seksuelle behov de ikke får oppfylt i parforholdet – og ønsker å få dekket disse et annet sted enn hos partneren. Kanskje er det sykdom involvert, eller man ønsker å utforske eller leve ut deler av egen seksualitet, som partneren enten ikke ønsker eller har mulighet til å være med på.

Som partner til polyamorøse personer, kan det oppleves veldig befriende å slippe å være «absolutt alt» for noen. Flere bør vurdere å være ærlige mot seg selv og mot partneren sin, droppe utroskap og heller erkjenne at et åpent forhold basert på ærlighet er en bedre måte å organisere kjærlighetslivet sitt på.

Det å være poly er ikke det samme som å være grenseløs, slik Sarromaa later til å tro. Å være poly er heller ikke synonymt med at man har mange kortvarige, og flyktige relasjoner, eller et utsvevende sexliv for den saks skyld. Enkelte har det kanskje, men det må ikke være sånn. Man kan for eksempel fint være polyamorøs og aseksuell.

For meg innebærer polyamori brutalt ærlige samtaler og åpen kommunikasjon om egne grenser, enighet om felles spilleregler og hva man gjør for å ivareta sikker sex. Dette står i sterk kontrast til den single sjekkekulturen, der mange uten tvil er skjødesløse og uansvarlige.

Passer polyamori for deg?

Ikke nødvendigvis. Vi driver ikke misjonsvirksomhet og har ikke noe spesielt ønske om å konvertere monogame til å bli polyamorøse.

Men – dersom du selv har lurt på om et åpent forhold kan være riktig for deg, er det et par fallgruver jeg håper du styrer unna. Mange gjør vanlige nybegynnerfeil. Vi ser ofte par som vil piffe opp sexlivet ved å «dele» en bifil kvinne. Denne fetisjeringen av bifile kvinner kalles «enhjørning-jakt» blant polyfolket, og blir sett på med stor skepsis. Å date som et par er i seg selv problematisk fordi det kan gi skeiv maktbalanse med to mot én. Om det er tre personer i forholdet, og to av dem har bestemt rammene på forhånd, blir den tredje, nye parten satt i en sårbar posisjon.

Dette henger sammen med problemer knyttet til hierarkisk behandling av partnere. Personlig er dette noe jeg prøver å være oppmerksom på når det gjelder mine partnere – siden jeg er gift og bor sammen med én av dem, vil det meste av min tid gå til henne. Det legger et ekstra ansvar på meg for å disponere tidsbruken med mine andre partnere på en meningsfull måte når vi treffes.

Det å ha vetorett over partnerens forhold er ansett for å være et rødt flagg for mange polyfolk. «Du må slå opp med Kristin, for jeg liker ikke henne.» Det er de to som er i et forhold til hverandre, som bør sette rammene for forholdet sammen – uten inngripen fra andre.

En annen vanlig begrensing man ofte ser hos de som er på vei inn i miljøet er «one penis policy» – hvor kvinner får «lov» av mannen til å ha forhold med andre damer, men ikke med andre menn. Dette oppleves av mange som sexistisk, fordi fokuset ligger så tydelig på hva folk har mellom beina, og ikke hva som er mellom ørene. Det er også problematisk med hensyn til transpersoner.

Det er verdt å reflektere rundt disse problemstillingene, og hvordan det påvirker andre, før man bestemmer seg for å åpne forholdet.

Polyamori er neppe en god løsning for par som sliter i forholdet sitt. Det er ikke en slags magisk løsning på utroskap eller problemer i samlivet. Min erfaring er at åpne forhold krever jobbing, tid, og at man konfronterer egne sårbarheter. Det å åpne for polyamori kan dessuten sammenliknes med det å kaste en bombe inn i et eksisterende forhold.

Her må jeg gi Sarromaa og samlivsekspertene litt rett: Det kan gå til helvete, og mange som åpner forholdene sine vil oppleve å trå feil, å såre andre, eller å bli såret selv.

Det kan også være ekstremsport med følelseslivet, og det passer åpenbart ikke for alle. Du kan gå gjennom både nyforelskelse og kjærlighetssorg på én og samme tid. Men tross utfordringene – det blir stadig mer utbredt. Undersøkelser fra USA viser at 21,5 prosent har prøvd samtykkende ikke-monogami, og at populariteten er økende.

Men hva med barna?

Dette har vi hørt før. Det er ikke lenge siden det var allmenn oppfatning at unger som vokste opp med likekjønnede foreldre kunne komme skeivt ut i livet. Det var sårende for skeive å bli stemplet som dårlige foreldre på grunn av legningen sin da, og det er minst like vondt for oss som lever i polyamorøse forhold å bli stemplet på den samme måten nå. Til tross for at dette er en påstand jeg ofte blir møtt med, har jeg tilgode å høre om foreldre som er poly og ikke har et svært bevisst forhold til hvordan deres valg påvirker barna.

Det er neppe noen grunn til å tro at barn som har flere stabile og fine voksenpersoner i livet sitt, tar skade av dette. Forskningen er tynn her, men lite tyder på at foreldres valg av forholdsstruktur påvirker oppvekstvilkårene negativt. Det kan faktisk være positive effekter knyttet til det å vokse opp i polyamorøse familier. Og tenk bare på hvor godt det kan være å ha et par ekstra voksne hender i et hektisk småbarnsliv. Polyfamilier er «it takes a village» i praksis.

Noe som også ofte kommer frem i studier, er at polyforeldre frykter stigma og fordømmelse fra omverden. Dette er ikke rart, med tanke på at det ikke finnes noe diskrimineringsvern, slik det gjør for for eksempel seksuell legning. At foreldre er poly kan bli brukt mot en i barnevernssaker, og man har fint lite man skulle sagt om man ikke får den jobben man har søkt på. Man kan bli sett på med mistenksomhet i arbeidslivet. Spesielt gjelder dette om man skal jobbe med barn. Er det rart mange, inkludert meg selv, kvier seg for å stå frem offentlig?

Er det verdt det?

Kan åpne forhold styrke oss som partnere og kjærester og gjøre livet mer meningsfylt i det lange løp? For min del, så mener jeg at det har det. Det ligger mye selvutvikling i åpne forhold. Jeg har reflektert rundt egen atferd, forsøkt å lære av feilsteg jeg har tatt på veien, og jeg har lært veldig mye nytt om forhold og relasjoner. Jeg er på et godt sted i livet nå. Ærligheten, åpenheten og friheten ved å ha et åpent forhold, er kanskje det jeg setter aller mest pris på. Jeg kan være helt ærlig med partnerne mine om hva jeg føler, og det aller beste av alt: Jeg kan være tro mot meg selv. Jeg trenger ikke å skamme meg når jeg kjenner meg tiltrukket av noen, jeg trenger ikke å undertrykke følelsene mine – og jeg føler meg heldig som har så mange fine mennesker i livet mitt.

Hvorfor skal dette være så vanskelig og tabu? Hvorfor er det slik at monogamien skal være den eneste aksepterte måten å organisere kjærlighetslivet sitt på? Vi trenger mer raushet og forståelse over at det finnes et mangfold også når det gjelder forhold og relasjoner.

 Minerva er kjent med skribentens identitet.