Vest versus øst: Mistenksomhetens pris

Den selvrettferdige mistenksomheten er brennstoffet i den såkalte polariseringsdebatten som har avslørt voldsomme splittelser og uttalte fiendskap mellom ulike grupper i politikken, kulturlivet og kunstsfærene. Ja, uforsonligheten er så stor at vi kan snakke om en kulturell krise i Vesten, der mistilliten og fiendskapet til hverandres ulike holdninger er i ferd med å rokke ved det holdningsfellesskapet som er nødvendig for å opprettholde Europa og Vestens historiske bidrag til sivilisasjonen: den liberale humanismen.

Til tross for at den digitale revolusjonen har gjort hele verden tilgjengelig ved tastetrykk – og dermed åpnet større muligheter til å se og forstå hverandres egenart – står vi overfor en fundamental uforsonlighet både i Vestens indre kulturkrig og, ikke minst, i den globale sikkerhetspolitikken.

Karikert

Hvorfor er eksempelvis Aftenposten så doktrinær i sin framstilling av Øst-Vest-relasjonene og «kyklopisk» negativ overfor alt som kommer fra vår nabo Russland? Det skulle vært interessant å vite hvem som trekker i trådene for slike stereotypier. En forskningsrapport finansiert av Nordisk Ministerråd om Russland i nordiske medier konkluderte også med at dekningen i VG og Dagens Næringsliv var ensidig negativ og «nesten karikert».

I mangel av en tydelig opplysningsplikt(!) overfor motpartens «narrativer», serverer politikere og medier tendensiøse sannheter og propaganda – en velkjent tilstand fra konfliktenes nære og fjerne historie – men likevel litt forunderlig i år 2022?

Eller kanskje ikke? Fredsprismottaker Bertha von Suttners elegante ironi fra den dansk-tyske dragkampen om Schleswig i 1864, virker fremdeles like aktuell: «Si meg, står tingene virkelig så dårlig» sa jeg til ministeren. «Dere ministre og diplomater, kan dere ikke hindre en slik konflikt?». «Baronesse, tror De at det hører til vår oppgave å skape den evige fred? Det ville ganske visst være en skjønn oppgave, men dessverre ikke til å gjennomføre. Vi er der bare for å våke over våre egne staters interesser, motarbeide ethvert forsøk på å forringe vår makt, og hevne fornærmelser!» Ja, hva tenker du, Jens Stoltenberg; er det slik det fungerer?

Les også:

Pluss

Om å «forstå» Russland

Debattanter fra hele det politiske spekteret maner oss til å forstå Russlands perspektiver. Men forståelse bikker ofte over i unnskyldninger.

Jan Arild Snoen

Lærestykker for nasjoner i krise

Vår tids fremste polyhistor og folkeopplyser, Jared Diamond, har en mer pedagogisk tilnærming til konfliktene. I bøkene sine leverer han sterke vitnesbyrd om politiske og kulturelle kriser som vi bør ta lærdom av i stedet for å lukke oss inne i selvrettferdig mistenksomhet. Opp av asken – vendepunkter for nasjoner i krise heter boka der Diamond sammenlikner positive erfaringer fra taklinger av personlige motgang med enkelte nasjoner og imperier som har gjort alvorlige eksistensielle kriser til positive vendepunkter i sin historie. Smertefull selvvurdering, fleksibilitet, og avgrensning av problemene er viktige handlingsmønstre som bygger ned aggresjonen hos motstanderen og styrker det sunne selvbildet. Han nevner for eksempel Willy Brandt «som hadde mot nok til å erkjenne en behovet for en smertefull, men ærlig østpolitikk». Mot manges advarsler anerkjente Brandt Øst-Tyskland, og skapte dermed forutsetningen for Tysklands gjenforening 20 år seinere, mener Diamond.

Finlandisering

For oss skandinaver er Diamonds tolkning av den, av mange, utskjelte «finlandiseringen» nyttig lesning. Finland har en historie som et «lydrike» under naboene Sverige og Russland. I 1920-30-årene var finnene redde for at Sovjetunionen ville prøve å «ta tilbake» landet de hadde hersket over. Den russiske stormakten hadde også geografiske og historiske grunner til å bekymre seg om Finland. Briter og franskmenn hadde brukt Finskebukta for å angripe eller avsperre St. Petersburg under Krimkrigen. Tyske tropper hadde kjempet i Finland mot kommunistene i 1918, og grensen mellom Finland og Sovjet gikk kun fem mil nord for Leningrad der russerne fryktet et angrep fra Nazi-Tyskland. I Vinterkrigen 1939-40, ble Finland sviktet av sine potensielle støttespillere og led tunge tap, men klarte likevel å beholde sin selvstendighet. Diamond skriver: «Fra og med 1944 kunne Finland lett ha blitt lammet av offerrollen og klandret Sovjet for å ha invadert landet og drept så mange finner. I stedet gikk Finlands ledere over til å vinne deres tillit, og fikk mye igjen for det. Sovjetunionen forlot marinebasen sin, Porkkala i nærheten av Helsinki, reduserte Finlands krigsskadeerstatninger og tolererte Finlands medlemskap i det europeiske frihandelsforbundet EFTA. Selv i dag, lenge etter Sovjetunionens fall har ikke Finland gjort noe forsøk på å få tilbake sin tapte provins Karelen.» Skammelig ettergivenhet vil noen si, eller «smertefull selverkjennelse» med positive konsekvenser?

En farbar vei for Ukraina?

Kan en «finlandisering» av en stat som jo egentlig er et grenseland, være en løsning for Ukraina? antydet den svenske Russland-eksperten professor Kristian Gerner i en artikkel i Dagens nyheter i 2016. Neppe, er svaret fra den norske opinionen. Her dominerer «haukene», som mener at enhver «forståelse» av Russlands situasjon ville være å gjenta feilgrepet fra München-avtalens «appeasement» overfor Hitler, slik professor Sven Holtsmark og Lars Rowe skriver i Aftenposten.

En sånn sammenlikning forutsetter selvfølgelig at Putin er Hitler i dette scenarioet, noe som strider diametralt med det russiske perspektivet. Fra Kreml oppleves NATO-utvidelsene østover som et svik, fordi det bryter med de felles amerikansk-russiske forsøkene på å avvikle de militære maktblokkene og «basepolitikken» etter den kalde krigen. Sammenlikningen er heller ikke forenlig med synspunkter fra enkelte toneangivende politikere i Vest. Som mange nå vet, mente Bush og Obamas forsvarsminister, Robert Gates, at planer om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og hensynsløst ignorerer det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser». Ukraina bør erkjenne at de trenger gode relasjoner med både Russland og Vesten, sa han i et intervju med Kyiv Post i 2016.

I Norge var den moderate «forsvarsvennen» Kåre Willoch klar og pragmatisk da han advarte mot Vestens stabeinte «folkerettspolitikk» overfor Russland: Folket på Krim har stemt for å bli russisk med overveldende flertall, og vi bør anerkjenne at NATO-baser i den ukrainske geo- og demografien vil være eksplosivt kontraproduktive. Dermed tok Willoch til orde for det Jared Diamond beskriver som fleksibilitet, selverkjennelse og nedbygging av aggresjon hos alle parter. Bortenfor denne logikken triumferer Stoltenbergs NATO med sitt kronargument om at «alle nasjoner må få velge sin egen vei». Men Ukraina er ingen samlet nasjon verken historisk eller geografisk. Det fins ikke noe fritt og enhetlig Ukraina som kan «velge sin egen vei», uten å splitte landet fullstendig og skape mer uforsonlighet og mer lidelse.

Les også:

Er Ukraina et splittet land?

DEBATT: Påstander om at Ukraina er «dypt splittet» reduserer landets kompleksitet og bidrar samtidig til å legitimere Vladimir Putins ønske om russisk dominans i området.

Alexander Tymczuk

Dominans

Etter Sovjetunionens kollaps i 1991 har NATOs holdning i geopolitikken vært preget av viljen til dominans. «I Vesten ble de arrogante og selvsikre», mener 90-årige Mikail Gorbatsjov. «De bestemte seg for å bygge et nytt imperium [østover].» Derfra kom ideen om NATO-utvidelse. Jo, det er vanskelig å tolke Vestens avvisning av følgende «umulige krav» fra russerne utenom denne konteksten: «Russland og USA skal ikke ha atomvåpen utplassert utenfor eget territorium, Russland og USA skal ikke utplassere mellomdistanseraketter i områder hvor de kan nå motpartens territorium og militære øvelser skal ikke holdes nær grensen mellom Russland og et NATO-land.» Ja, du leste riktig. Er mistenksomheten så sterk i Vesten at man ikke vil akseptere realismen i slike forslag, eller fins det en uuttalt og underliggende konsensus om at styrkeforholdet i Europa bør opprettholdes i NATOs favør?

Falsk fromhet

Når vi fordømmer russisk maktpolitikk, har vi da glemt USAs flittige «politiaksjoner» og gjentatte brudd på folkeretten? Tenker vi ikke over at vi er NATO-alliert med en nasjon (Tyrkia) som dømmer opposisjonelle forfattere til livsvarig fengsel? Ser vi ikke at det demoniske framstillingen og det tendensiøse fotoutvalget av Vladimir Putin i vestlige presse; gir ubehagelige assosiasjoner til «den onde og stygge slaveren»? Altså god gammeldags rasisme? Er vi så utrygge på Vestens moralske og demokratiske overlegenhet at vi er villige til å spille den ut som stormaktspolitikk og falsk fromhet? Er vi så sterkt preget av fortrengninsmekanismer i forhold til konsekvensen av dette spillet, at vi underslår den eksistensielle trusselen som en moderne krig vil skape?

«Jeg er ekstremt bekymret», sa fredsprisvinner Gorbatsjov i et stort intervju med Der Spiegel i 2019. «Spenninger mellom Russland og europeiske makter over Ukraina-krisen kan resultere i en stor konflikt eller til og med atomkrig. Vi vil ikke overleve de kommende årene hvis noen mister nervene i denne overopphetede situasjonen.» Men slike synspunkter blir stort sett møtt med et skuldertrekk eller overbærende smil fra «realistene» i sikkerhetspolitikken. Ja, argumenter mot krigspolitikk og atomopprustning står ikke høyt i kurs. Jeg har nærmest inntrykk av at man blir oppfattet som «svermerisk» om man bringer temaet på bane. Det lover dessverre ikke godt for framtiden, hvis vi skal holde oss til Jared Diamonds strategier for kulturers overlevelse. Diamond rangerer menneskehetens eksistensielle trusler i denne rekkefølgen: Atomvåpen, klimaendringer, ressursmangel og ulikhet. Selv en begrenset (lokal) atomkonflikt «med noen millioner døde» vil ha langsiktige konsekvenser som stupende temperaturer, avlingssvikt og hungersnød over hele verden.

En historisk fortrengning

Ok, terrorbalansen vil sørge for at dette ikke vil skje, sier realistene. Men terrorbalansen er bare trygg så lenge vi har med rasjonelle beslutninger og rasjonelle ledere å gjøre, påpeker Diamond. «Et annet scenario handler om en eskalerende serie feilbedømminger av motstanderens respons på krigshandlinger, misforståtte varslingssignaler eller rett og slett feil på varslingssystemene. Vi har flere eksempler på slike allerede, der vi med nød og neppe unngikk en direkte konflikt mellom stormaktene».

Lidelsene i en storskala stormaktskrig er selvfølgelig bortenfor enhver forestillingsevne, der pandemiens karanteneproblemer, stengte ølkraner og avlyste firmafester vil fortone seg som komiske bagateller. «Mal ikke fanden på veggen med profetiske fantasier; la oss snakke om noe annet», er gjerne reaksjonen hvis noen nevner slikt. Ok, men hva sier en av vår tids mest velinformerte samfunnsforskere, vår venn Jared Diamond, om saken? Jo, dette: «Risikoen for atomkrig er høyere nå enn på noe tidspunkt under Cubakrisen. En situasjon der feilbedømminger kan føre til atomkrig vil med sannsynlighet utspille seg i de nærmeste tiårene»! Er Diamond en destruktiv pessimist eller farlig realistisk? Hvis det siste er riktig, lever vi sannsynligvis i en enorm global realitetsfortrengning.

Kometer og elefanter

Den populære filmen Don’t Look Up viser oss «et rikt tilfang av psykologiske forsvars- og fortrengningsmekanismer. En titanisk dans på øverste dekk mens båten synker», kommenterte bioforsker Dag O. Hessen i Morgenbladet. Jo, det er selvfølgelig klimakrisen som er temaet både i filmen og i Hessens kommentar. Men i virkelighetens verden er klimakrisen høyt på agendaen både i internasjonal politikk og i den alminnelige opinionen (heldigvis). Don’t Look Up-metaforen er derfor enda mer betimelig i forhold til en annen elefant i «verdensrommet».

Er samfunnet i stand til å ta inn over seg det eksistensielle faremomentet ved atomopprustningen og konsekvensene av en eventuell misforståelse/overilt handling som vi kan stå overfor? Sannsynligvis ikke. Scenarioet er antakelig for skrekkinngytende. Men på noenlunde kort sikt er det globale krigsspillet en farligere utfordring enn klimakrisen. Vi vil absolutt ikke se, og i alle fall ikke snakke om, elefanten med det gigantiske selvmordsbeltet som står rett utenfor stuedøra.

Et klokt brev

La meg slutte dette lange hjertesukket med et rørende brev som handler om å legge mistenksomheten til side; og la brevet være en stående oppfordring fra en sterk og intelligent kvinne til vår egen Jens Stoltenberg, NATO-generalsekretæren med det uskyldsrene blikket, som både har makt over og et personlig ansvar for tusener av menneskers ve og vel i tiden som kommer.

Brevet er skrevet av Jaqueline Kennedy til Nikita Khrusjtsjov en av de siste dagene hun bodde i Det hvite hus etter at ektemannen John F. Kennedy var blitt offer for den eksplisitte voldsdominansen som er så dypt innvevd i menneskenaturen.

Kjære herr førstesekretær og statsminister.

Jeg ønsker å takke Dem for at De sendte herr Mikojan som Deres representant i begravelsen til min ektemann. Han så så trist ut da han kom for å kondolere, og jeg ble meget rørt.

Jeg forsøkte å gi han en hilsen til Dem den dagen – men det var slik en forferdelig dag for meg, jeg vet ikke om ordene kom ut slik jeg hadde tenkt.

Så nå, en av de siste kveldene jeg kommer til å tilbringe i Det hvite hus, i et av de siste brevene jeg kommer til å skrive på dette papiret i Det hvite hus, ønsker jeg å skrive en beskjed til Dem.

Jeg sender den bare fordi jeg vet hvor opptatt min mann var av fred, og hvor sentralt forholdet mellom Dem og ham var for ham i så måte. Han pleide å sitere Dem i noen av talene sine - «i neste krig kommer de overlevende til å misunne de døde».

De og han var motstandere, men dere var allierte i overbevisningen om at verden ikke skulle bli sprengt i luften. Dere respekterte hverandre og kunne ha med hverandre å gjøre. Jeg vet at president Johnson vil gjøre alt han kan for å etablere det samme forholdet til Dem.

Faren som plaget min mann, var at krigen kunne bli startet ikke så mye av store menn som av de små.

Der store menn kjenner behovet for selvbeherskelse og tilbakeholdenhet, styres små menn iblant mer av frykt og stolthet. Om bare de store menn også i framtiden kan få de små menn til å sette seg ned å snakke sammen før de begynner å sloss.

Jeg vet at president Johnson vil videreføre politikken som min mann trodde så sterkt på – en politikk preget av beherskelse og tilbakeholdenhet – og han kommer til å trenge Deres hjelp.

Jeg sender dette brevet fordi jeg vet så godt hvilken betydning forholdet mellom Dem og min mann hadde, og også på grunn av vennligheten som De og fru Khrusjtsjov i Wien har vist.

Jeg leste at hun hadde tårer i øynene da hun forlot den amerikanske ambassaden i Moskva etter å ha skrevet seg inn i kondolanseprotokollen. Vær så snill å takke henne for det.

Vennlig hilsen Jacqueline Kennedy.