Høyreradikalismen er først og fremst høyresidens problem og det er vi som må rydde opp i det

Statsviter og sosiolog Lars Erik L. Gjerde avlegger meg et besøk i Minerva. Gjerde gjør som ofte ellers når antiwokeismen blir problematisert: Han mener at avsender ikke forstår woke, og egentlig heller ikke identitetspolitikk. Jeg makter ikke, eller vil ikke, skille mellom det han mener er liberal antiwoke og autoritær, ugrei antiwokeisme. Sånn sett tilgriser jeg altså de liberale stemmene som kritiserer woke. Jeg har gått denne runden flere ganger før, her i Minerva.

Mest for ordens skyld må det sies at jeg har skrevet en rekke saker der jeg er svært kritisk til både identitetspolitikk og wokeisme, for eksempel i pamfletten Identitetspolitikk (2022).

Gjerde skal vite at jeg også har fått mye kjeft for å være antiwoke (sammen med ingen ringere enn Asle Toje og Kjetil Rolness), ikke minst fra Gjerdes navnebror Åsmund Borgen Gjerde. Sånn sett har jeg stilt meg laglig til for hogg, når jeg også skriver kritisk om hvordan antiwokeismen har blitt seende ut.

For noen år siden mente jeg at det ikke var så viktig hva man la i begrepet woke. «Alle» skjønte jo hva det egentlig handlet om, selv om de kanskje latet som om de ikke gjorde det. Men sånn er det jo ikke.

Gjerde mer enn antyder at woke-begrepet ikke er maksimalt heldig. Han påpeker at mange genuint liberale (og gode) kritikere av identitetspolitikk nettopp av den grunn ikke bruker woke-begrepet i noen særlig grad.

Identitetspolitikk er et bedre begrep, og denne har utviklet seg fra fornuftig og rettferdige borgerettighetskamper til, på noen områder, lukket gruppetenking og ideologisk jakobineri. Men her er det minst like viktig å huske at den kraftigste og farligste identitetspolitikken vi ser i dag, er båret frem av autoritære høyrepopulister av ymse legeringer.

Les Gjerdes innlegg her:

Bård Larsen misforstår wokeismen og dens liberale kritikere

Lars Erik L. Gjerde

Selv om kritikk av identitetspolitikk er nødvendig, er det noe som ofte knirker i analysen. Den hvite identitetspolitikken blir gjerne forstått som den hvite arbeiderklassens rop om hjelp, om «the left behinds». De er offeret i fortellingen, mens «overgriper» er de venstreradikale som tråkker de hardtarbeidende ned i søla og ikke minst de liberale elitene som har latt det skje. Denne halvveis bourdieuske «analysen» har jeg selv gjort meg skyldig i, og den er også gyldig til et visst punkt. Problemet er at denne fortellingen ofte har som følgeskade at minoritetens identitetspolitikk forstås med langt større mistro. Det er noe paradoksalt over at offerrollen er snudd på hodet. Det har fått meg til å undres litt over hva som er i ferd med å skje. Er antirasisme et like stort (eller større) problem som rasisme, sånn på ordentlig?

Woke-dramaturgi

I 2023 lovet Trump å opprette en institusjon med oppgave å «sertifisere lærere som omfavner patriotiske verdier», mens «radikale, fanatikere og marxister» (og «kommunister med rosa hår») ville få sparken. Republikanerne sammenligner kritisk raseteori med holocaust-fornektelse. Fra det republikanske flertallet i Utdanningskomiteen i Kongressen heter det at woke «kommer i alle former og størrelser … ondskapsfull og skjult», at den er «sosial ingeniørkunst i en størrelsesorden historiens autoritære bare kan drømme om», «en eksistensiell trussel mot landet vårt» som «ødelegger alt den kommer i kontakt med».

Dette er helt vanlig retorikk fra den kanten. Gitt slike forestillinger, om (blant annet) woke som dypstatsdrama, er det kanskje ikke så rart at de som stormet Kongressen, blir oppfattet som frihetshelter.

Hvis vi rent hypotetisk og ganske forenklet forestiller oss at vi har valget mellom to kandidater, x og y, i et presidentvalg. Du er enig i nesten alt kandidat x mener om politikk og helt uenig i nesten alt kandidat y mener om politikk. Problemet er at mens y er en klokkeklar liberal demokrat, så er kandidat x en like klokkeklar autoritær. For en liberal demokrat bør det være forholdsvis enkelt å velge y. Å følge demokratiets spilleregler er alfa og omega, mens politikk kan endres. For mange er likevel ikke valget åpenbart. Forbausende mange velgere er opptatt av andre saker enn demokrati, også blant folk som burde vite bedre. Dette er godt kjent på ytterkantene, der ideologi og interessekamper dominerer fullstendig. Logikken til de autoritært nasjonalkonservative bygger på en forestilling om at kulturen og nasjonen sakte males i stykker av liberale og progressive ideer (wokeisme) og at demokratiets aktører fasiliteter denne ødeleggelsen. For dem er det altså ikke så selvfølgelig at demokrati kommer i første rekke. Når det du har kjært er i ferd med å dø, må noe drastisk gjøres.

Jeg vet ikke om Gjerde vil skrive under på den republikanske undergangsfortellingen. Han mener i alle fall at woke er «det liberale demokratiets nye utfordrer». Her må jeg nesten tillate meg å si at jeg ikke har noen særlig tro på at vi er der. Da er jeg mer bekymret over identitetspolitikken i den andre enden.

Gjerde er, som meg, glad i å sitere Mark Lilla. I UnHerd skriver han at vi lever i en tid med moralsk panikk:

«Today’s political apocalypticism takes the form of an unshakeable conviction that we live in an age of modern cultural decadence and that the destiny of the nation — perhaps of the world itself — will be decided by those brave enough to seize this decisive moment.»

Det Lilla peker på er en konstant blant de aller mest konservative. For dagens republikanere er ordet «woke» en ny merkelapp på modernitet, liberalisme og rettighetskamper, forhold som de alltid oppfattet som en trussel mot Gud, fedreland og alle tings orden.

Gjennom prismet til republikanerne er den egentlige radikale venstresiden uinteressant. Gjerde vet nok like godt som meg at antiwoke-fortellinger er et flaggskip i MAGAs agitasjon og at denne også, i høyeste grad rammer de liberale. Eller som Adam Serwer skrev i The Atlantic: «Woke Is Just Another Word for Liberal. What many conservative critics of wokeness actually oppose is the pursuit of equality.»

Gjerde er oppmerksom på antiwokeismens uheldige sider, men mener at jeg ikke gjør noen forsøk på å skille godt begrunnet og liberal kritikk av woke med høyreradikal antiwoke-demagogi. Da sier jeg som Støre; jeg tar til meg den kritikken. Det kan bli litt ampert. Samtidig må jeg si at en del liberale antiwokere selv ikke gjør en altfor stor innsats i så måte. Det burde de gjøre. Det er en liberal plikt å sette ned grensestolper når en i utgangspunktet god sak brukes til autoritære, illiberale formål. Nylig ble for eksempel Konstantin Kisin intervjuet av den liberale antiwokeren Alex Iversen og portrettert som den liberale fornuften selv. Likevel klarte Iversen å utelate at Kisin også mener at et «Trump-presidentskap er uendelig mye bedre enn det vi har hatt de siste fire årene». Uendelig?

Kniven gikk inn

Gjerde er også kritisk til min forståelse av Trump-velgernes beveggrunner. Å mene at oppslutningen om radikale og ekstreme bevegelser også skyldes en dragning mot destruktive, hevngjerrige og bøllete budskap er ikke så veldig kontroversielt. Fascismen er ikke bare lovnader om gull og grønne skoger. Det aggressive språket, den underliggende voldeligheten og rasismen, den autoritære retorikken, alt dette er gjennomgående kjennetegn i det høyreradikale/fascistiske tablået og som gjennom historien har gitt den oppslutning i egenskap av å gå lenger enn alle andre.

For altfor mange kjennes det godt å kunne tråkke nedover, særlig i tider som oppfattes som vanskelige. Det er ikke noe nytt i historien. Gjerde bør være kjent med at USA er i ferd med å bli radikalisert. Alternativt kan man kan jo, som Danby Choi, mene at Trump ikke kan være så ille, siden han vant valget. Men akkurat her, i dette landskapet, mellom velgeroppslutningen til Trump og tanker om wokeismen som en amerikansk pest, mener jeg det også oppstår blindflekker hos liberale antiwokere. Man vil så gjerne at woke skal være en slags førstebeveger for radikaliseringen av amerikanske velgere. Spørsmålet Gjerde burde stille seg er om han og MAGA snakker om de samme tingene? Egentlig?

Det utelukker jo ikke at det finnes en rekke underliggende årsaker til at så mange velgere kjenner på skadefryd by proxy. Det er grunnleggende innsikter i sosiologi og politisk teori at underliggende frustrasjoner og levekår skaper rom for demagogi.

I tilfellet Trump er det pekt på en rekke sosioøkonomiske og kulturelle årsaker, herunder woke. Jeg vet ikke fasiten. Mitt sølle poeng er at trumpismen ikke er forutbestemt. Trump er en anomali. Trump har gitt mange mennesker en form for frihet som ikke er særlig kul. Friheten til å gi fullstendig faen. Mitt inntrykk er at en slik «analyse», som egentlig handler om fascismens tiltrekningskraft, ikke passer inn i modul x, der det skal bevises at de amerikanske velgerne handler i affekt, i nød, og at x har «skylden». Det er etter min mening å opphøye fascismens gemene skyggesider til noe det ikke er.

Tankene går til min gamle konservative helt, Theodore Dalrymple (han har dessverre forsvunnet ned i Trump-hullet han også). I Life at The Bottom skriver han om sitt virke som fengselslege. Han la merke til fangenes tendens til å snakke om handlingene sine i en passiv tone og at de frikjente seg selv fra aktiv handling. For knivstikkeren var kniven og samfunnet den egentlige synderen. «Kniven gikk inn», fortalte han, hinsides alle forestillinger om egen vilje og egen skyld.

Det reaksjonære suget

Gjerde siterer Lilla: «Reduserer du alt til identitet, vil også motparten følge identitetssporet.» Det kan man si, men det er også et spørsmål om den berømte høna og egget. Dette er en vanlig historisk kortslutning som noen antiwokere tyr til når de skal presentere rammeverket, altså at den høyreradikale vekkelsesbevegelsen som sveiper over Vesten primært er en reaksjon på wokeisme og lignende. Poenget her er et at høyresiden alltid har hatt en identitetspolitisk slagside, særlig blant konservative.

Det sies nå at arbeiderklassen er konservativ, som om det skulle være en fantastisk nyhet. Men den som også har litt liberal innsikt, vet jo at mange, for eksempel homofile, kan prise seg lykkelig over at Vesten ikke er ideologihegemonisk. Og som den engelske forfatteren Kenan Malik har påpekt: Identitetspolitikk har sin opprinnelse i eldgamle forestillinger om den hvite rasens overlegenhet og raseskille.

En konservativ er av natur kulturpessimist. La meg si det litt enkelt. Hvis vi ramset opp ti punkter med konservative bekymringer, for eksempel globalisering, innvandring, wokeisme, grønt skifte, hedonisme, liberal atomisme, mangel på autentisitet, avkristning, transaktivisme og forfallet i kulturen, så deles disse svært ofte av både normale, liberalkonservative og av radikalkonservative. Problemet er at de mest alarmistiske problembeskrivelsene kan bli i overkant interessante for noen. Det pipler mellom skottene, også fordi nesten all radikalisme er drøye varianter av noe som i utgangspunktet er forsiktig og moderat. I den konservative historien har det alltid eksistert en Spengler, altså den som mener at verden ikke står til påske og at bare en sterk leder kan redde nasjonen fra fortapelse. Det er rett og slett ikke sunt for en gjennomsnitts konservativ å få woke på hjernen.

Les også:

Pluss

En halv sannhet kan være en hel løgn

Bård Larsen

Mitt inntrykk er at mange liberale antiwokere litt for lett sluker fortellinger som kommer fra apokalyptikere på høyresiden. Jordan Peterson var lenge et slikt eksempel. James A. Lindsay et annet. Dave Rubin, Joe Rogan, Bret Weinstein, Heather Heying og nå sist Niall Ferguson. En lang rekke antiwokere forsvinner ned i MAGA-kaninhullet. Douglas Murray er antagelig også å finne et sted der nede nå. Noe av det siste den store konservative helten Roger Scruton gjorde før han gikk bort var uheldigvis å la seg medaljere av Viktor Orban.

Dette er antiwokere/kulturpessimister som har blitt undergangsprofeter og forfalt til trumpisme, orbanisme og reaksjonær nostalgi. Jeg har fremdeles til gode å se en skikkelig ramsalt kritikk av antiwoke gone wrong fra liberale antiwokere.

Utfordringen med denne typen debatter, som handler om noe som i utgangspunktet er løst definert – her: woke, wokeisme – er at flere ting kan være sant samtidig. Det er jo i seg selv en fin ting, men det kan også by på dobbeltkommunikasjon og uenighet som har sin opprinnelse i egne kjepphester og ikke egentlige grunnleggende uenigheter. Selv justerer jeg oppfatninger stadig vekk i kulturkrigens uoversiktlige og etter hvert dypt problematiske terreng. Det drar seg til, både her og der.

Og det er her jeg, som en borgerlig, ganske konservativ fyr, befinner meg. Mitt hovedanliggende er ikke å benekte eksistensen av progressiv, intolerant identitetspolitikk og at denne kan være illiberal, men heller å problematisere hvilken innvirkning den har og hvordan den blir forstått på min egen høyreside.

Høyresiden gjør det titt og ofte veldig enkelt for seg selv ved å klandre venstresiden for Trump et al. Da slipper man å forholde seg til en del ubehagelige spørsmål. Som at høyresiden (igjen) har et massivt problem med rasisme, autoritær høyrepopulisme og nasjonalkonservativ autoritær nostalgi og kulturpessimisme, og at altfor få vil eller kan ta et sviende oppgjør med det, kanskje av opportunistiske årsaker. Revolusjonær, autoritær konservatisme er en del av høyresidens DNA.

Høyreradikalismen er først og fremst høyresidens problem og det er vi som må rydde opp i det. Et sted å begynne er å erkjenne at høyresiden med jevne mellomrom siger ned i eksistensielle dramaer der selv fornuftige konservative lar seg absorbere av forestillinger om kulturens død og slik begynner å «nippe til det høyreradikale», slik Helge Høibraaten har formulert det. Grunnproblemet på en del av høyresiden er rett og slett at den ikke er fortrolig med pluralisme og endring og kanskje aldri har vært det, og at det helt åpenbart er et demokratisk problem. Gjennom (nesten) hele etterkrigstiden har den nasjonalkonservative autoritære impulsen ligget i dvale og slik inngått i den brede høyresiden. Hvordan den moderate høyresiden skal forholde seg til at tornerosesøvnen er over, vil garantert bli et av de viktigste spørsmålene i tiden som kommer. En måte å unngå konfrontasjon og oppklaring på, er selvsagt å peke på venstresiden (woke) og derfor kunne si at høyreradikalismen er noe som skjedde med oss, men som ikke kom fra oss.