Bård Larsen misforstår wokeismen og dens liberale kritikere

Civitas historiker Bård Larsen har de siste årene vært på et slags korstog mot alt han mener lukter Trump-tilhengere – noe som også inkluderer liberale kritikere av woke. Hans kommentarer publisert i VG og Minerva den siste måneden får frem problematikken. Han advarer mot å se Trump som et symptom. Snarere appellerer Trumps demagogi til det mørke i oss – til uvitenhet og ondskap. Å ville forklare utviklingen – for eksempel gjennom å problematisere wokeismens rolle – påstås å være en del av problemet.

Problemet med Larsens angrep på anti-woke er at han tegner et feilaktig bilde av wokeismen, og dermed kritikken av fenomenet. Han skriver i VG: «Er det feilene til liberalere som har åpnet døren for trumpismen, eller er det demagogiske fortellinger som har tatt over?» I Minerva kommer han med sin egen motfortelling, om Trump og hans velgere, på den ene siden, og det liberale og det progressive, på den andre. Det finnes som Larsen sier ikke bare Trumps USA. Det finnes også «et annet Amerika, et annet Vesten, som er liberalt og fremoverlent». Om den store blokken som står mot Trump, påstås det at «de mye heller vi leve i et liberalt samfunn enn i et autoritært samfunn». Kulturkrigen preges altså av det illiberale høyre mot det liberale, eller så hevder Larsen.

Les også:

Det liberale og kulturkrigen

Bård Larsen

Identitetspolitikk og Larsens forvirring

Larsens bekymringer for trumpismen er ukontroversielle. Jeg har ingen interesse av å debattere Trump og hans autoritære tilbøyeligheter. Vi får bare stålsette oss, som Larsen mer eller mindre også anbefaler. Problemet er Larsens forenklende og misvisende analyse av woke og det liberale. Han sidestiller wokeismen og liberalismen. Slik ender han også opp med å avvise og mistenkeliggjøre liberale kritikere av wokeismen.

Dette er en filosofisk, teoretisk og politisk tabbe. Liberale kritikere, som John McWhorter, Mark Lilla, Francis Fukuyama og Yascha Mounk har diskutert wokeismens illiberale – og til tider reaksjonære – elementer, dog ofte uten å bruke begrepet woke. Men konklusjonen er likevel klar. Wokeismen er som min bok Wokeismes undertittel definerer den, det liberale demokratiets nye utfordrer.

Liberalismens kjerne er individets ukrenkelighet. Individet skal være fritt – individet er suverent. Individene er likeverdige. Dette er politisk individualisme. Det liberale samfunnet som Larsen erklærer gang på gang å være pluralistisk – preget av meningsmangfold.

Dette er banalt, men må tydeligvis nevnes, ettersom Larsen tilslører at wokeismen bryter med disse liberale kjerneverdiene. Wokeismen er identitetspolitisk. Den handler om å dyrke frem kollektive identiteter, ut fra for eksempel «rase», seksualitet og kjønn. Ytringsfriheten må begrenses for å verne de såkalte sårbare, mot de såkalte privilegerte. Politisk ukorrekte meninger må sensureres – og de som ytrer dem, kanselleres. Pluralismen er en del av problemet. Pluralismen påstås å være undertrykkende. Som Ibram X. Kendi skriver – du er enten en antirasist, en som er enig med ham, og dermed omfavner kritisk raseteori, ellers er du en rasist.

Wokeismen definerer det liberale demokratiet som en undertrykkelsens matrise, hvor noen –spesielt hvite, heterofile cismenn – har makt – og alle andre er ofre, til en større eller mindre grad. Ingensteds er dette klarere enn i kritisk raseteori, wokeismens raselære. Den kritiske raseteoretikeren Richard Delgado erklærer at det liberale demokratiet og raseundertrykkelse, så vel som opplysningstiden og rasisme, går hånd i hånd.

Fra dette perspektivet blir målet, som Alex Iversen påpekte allerede i 2020, «å frigjøre minoritetene fra det universelle og beskytte dem fra majoritetens flertallstyranni». Frigjøringen skjer gjennom en identitetspolitisk kulturkrig mot det liberale demokratiet. Gjennom å ignorere denne tredje posisjonen i kulturkrigen, har Larsen gått seg vill.

Offerhierarki

For å forstå problematikken må vi forstå wokeismens politikk – altså identitetspolitikken. Liberale Francis Fukuyama påpeker i boken Identitet at denne identitetspolitikken bygger på krav om anerkjennelse. Kravene blir fort til krav om anerkjennelse av overlegenhet.

De undertrykte påstås å være visere. De hevdes å ha en iboende rett til å snakke. De som påstås å være undertrykkere, hevdes å være ignorante. De hverken klarer eller ønsker å forstå. De må tie. Wokeismen etablerer et offerhierarki, hvor den offentlige samtalen avvises. Ideer om «mikroaggresjoner» og «mansplaining» fører til krav om at ytringsfrihet begrenses ut fra identitetsstatus.

Dette får ikke bare illiberale, men også reaksjonære, utslag. Sosialisten Susan Neiman og sosialdemokraten Kenan Malik påpeker begge at wokeismens identitetspolitikk, spesielt når det handler om etnisitet og «rase», er reaksjonær.

Neiman viser til at der nasjonalsosialistene krevde at jøder ikke skulle kunne spille såkalt «arisk» musikk, påstår de mest ytterliggående wokeistene nå at hvite mennesker ikke skal spille «svart» musikk. Det samme er tilfellet med tanke på hårfrisyrer, filmroller, klær og så videre.

Denne tenkemåten – som ligger til grunn for ideen om kulturell appropriasjon – har som Neiman og Malik påpeker ikke liberale idéhistoriske røtter. Den tilhører en reaksjonær idétradisjon. Kulturelle fenomener tilskrives rasestatus – wokeistene rasialiserer. De plasserer oss i rasekategorier, og krever at vi oppfører oss i tråd med disse. Dette er grunnleggende illiberalt. Man kan stille spørsmålstegn ved hvordan Larsen klarer å plassere denne reaksjonære kulturkrigen innenfor det liberale – og hvordan han klarer å redusere kritikken av slik illiberalisme, til en kulturkrig mot liberalismen.

Identitetsfellen

Wokeismens identitetspolitikk undergraver opplysningstidens idealer, som jo avvises som instrumenter hvite heterofile menn bruker for å undertrykke alle andre.

Denne kulturkrigen, og dens konsekvenser ser ikke Larsen. Larsen antyder heller at å problematisere wokeismen er defensivt og fatalistisk, for eksempel, i sin VG-artikkel. Han antyder at wokeismens kritikere mener «man skal føye seg etter, og kopiere, ytre høyre for å kunne overleve».

I denne stråmannen finner man to problemer. Først avviser Larsen forsøk på å kontekstualisere Trump og hans virke. Det er unødvendig, får vi vite. Trump vinner fordi mennesker er uvitende og onde. Deretter avvises wokeismens liberale kritikere, som ytre høyres tjenere.

Skal Trump forstås, er slike forenklinger kontraproduktive. Trump inngår i et politisk, kulturelt og sosialt rom. Wokeismen er her et nøkkelelement. Wokeismen etablerer som Mounk påpeker en identitetsfelle. Politikken flyttes fra det progressive til det reaksjonære, fra individualisme til kollektivisme. Når reaksjonære ytringer og tanker får fotfeste hos for eksempel Det demokratiske partiet, som historiker og demokrat Mark Lilla advarte mot allerede etter Trumps første valg, og som både Fukuyama og Mounk har advart mot i senere tid, gir det demagoger som Donald Trump legitimitet. Både Mounk og Fukuyama advarer mot at dette inviterer høyrepopulisme inn i varmen. Som Lilla påpeker: reduserer du alt til identitet, vil også motparten følge identitetssporet.

Identitetsfellen er en strukturell, kulturell og ideologisk rammebetingelse. Begrepet fanger opp at den liberale ordenen har flere utfordrere, som inngår i et komplekst og dynamisk politisk spill. Får wokeismen fotfeste, går vi i fellen. Da visner liberalismen – som angripes fra flere kanter.

Om den liberale skuta skal komme gjennom stormen, må i det minste kapteinen ha en viss forståelse av stormens natur. Da kan ikke kapteinen «føye seg etter, og kopiere, ytre høyre». Men kapteinen kan heller ikke føye seg etter wokeismen. Det gjør Larsen der han ikke skiller liberalisme fra wokeisme, og plasserer wokeismen innenfor det liberale.

Å redusere (nesten) alt til Trump – som Larsen gjør der han sier «handler alt om Trump? Dessverre er svaret nesten», innebærer ikke bare at han erstatter sosiologiske analyser med mytologisk manikeisme om det gode mot det onde. Han bidrar, merkverdig nok, selv til å undergrave det liberale prosjektet, gjennom å forsvare den mest eksplisitte illiberalisme fra dens liberale kritikere.

Les også:

Den illiberale skråplanseffekten

Bård Larsen