For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kjønnsdebattens ideologiske stridsgrunn
DEBATT: Menneskers dyriske drifter er ikke hevet over enhver kritikk, men vi må kunne snakke og forhandle om disse fordomsfritt for å skape det beste og mest stabile samfunnet for alle.
Publisert
Line Horgen Thorstad svarer skarpt og polemisk på mitt innlegg om kjønnscellenes økonomi, med en brodd som i seg selv reflekterer hvilken ideologisk stridsgrunn vi står på.
Det faktum at noen kjente et behov for å skrive et slikt innlegg, at det var så dogmatisk konstruktivistisk, og så fylt av emosjonelle utblåsninger, er jeg den siste til å bli overrasket over.
Jeg forutså i grunnen dets form allerede da jeg skrev min opprinnelige tekst. Der postulerte jeg at det «er blitt akseptert å benekte helt grunnleggende biologiske fakta, og egenskaper ved virkeligheten», med bortforklaringer hvor «kjønn [fremstilles] som et kulturelt, relasjonelt, historisk eller strukturelt fenomen».
Dette ledet meg mot slutten av teksten til tesen om at «Kjønnsdebatten er ingen fornuftspreget dialog, men heller en slagmark for ulike reproduktive interesser. Det kan forklare hvorfor debatten relativt til andre ofte foregår på et slående lavt intellektuelt nivå.»
Siden kom Thorstad nesten på bestilling, som en illsint okse mot et blodrødt flagg, med bortforklarende påstander om at kjønn er «et kulturelt, relasjonelt, historisk eller strukturelt fenomen», følelsesladde uttrykk av moralsk harme, og latterliggjøring av mitt argument.
Bare på hennes korte tekst rakk hun presse inn minst åtte sterke følelsesord ment for å illustrere hvor mye hun avskyr mitt argument, rundt fjorten formuleringer som påståelig erklærer hennes konstruktivistiske dogmatisme, minst åtte latterliggjørende fraser om argumentet, tre direkte feilsiteringer, en rekke tilfeller av aktiv vranglesning, og flere overfladiske «gotcha»-poenger.
Således er den egentlige underteksten av hennes svar «jeg har rett og hvis du mener noe annet er du dum og slem».
Det eneste teksten derimot ikke rommer, er et eneste motstridende faktabasert bevis, et logisk forsøk på å refutere tekstens sentrale argumentasjon, eller noen alternative løsningsforslag til hva vi skal gjøre med den nye taperklassen av menn. Med det benytter hun stigmatisering og påståelighet for å fremme sitt verdenssyn og sine interesser, mens hun effektivt sperrer av enhver mulighet for videre saklig dialog.
Problemet er bare det, slik jeg skrev i mitt opprinnelige innlegg «Når disse temaene ikke kan anerkjennes, kan de heller ikke diskuteres, og vil legge grunnlag for økende interessemotsetninger, rettet mot fundamentale deler av vårt samfunn.»
Om vi derfor aksepterer Thorstads konstruktivisme, og den dogmatiske proposisjonen om at kjønn faktisk er «et kulturelt, relasjonelt, historisk eller strukturelt fenomen», så er det umulig å snakke om de kjønnede interessemotsetninger som faktisk eksisterer.
Dette vil gi opphav til økende politiske spenninger i vårt samfunn, som vi allerede kan observere i den radikale høyrebølgen blant menn i hele Vesten, hvor jeg da for guds skyld håper jeg tar feil. Hvis ikke vil den nye taperklassen med menn snart utgjøre en alvorlig trussel mot vår politiske stabilitet, som jeg oppriktig frykter vil få både destruktive og voldelige utfall.
Store mengder rotløse og ydmykede menn har aldri vært bra for et samfunn, og det har kanskje minst av alt aldri vært bra for kvinner. Så får vi jo egentlig bare vente å se da, og la tiden vise hvem som hadde rett.
Infantil essensialisme
I sin tekst kaller Thorstad mitt fokus på biologi for en essensialistisk og «infantil reduksjon». Dette gjøres tilsynelatende for først å stemple argumentet, hvorved hun insinuerer at dette kun er en av mange likeverdige posisjoner på temaet. Deretter forsøker hun i andre omgang å overføre barnets infantile egenskaper på meg og mitt argument, ved å foreslå at min posisjon slik som et barn er umodent, misforstått, naivt, kanskje noe tilbakestående og ufornuftig.
Slike overføringer av egenskaper fortsetter hun med gjennom teksten, hvor hun sier min tekst er forvrengende, begrenset, absurd, overivrig, paradoksal, doserende, essensialistisk, fallossentrisk og infantil reduksjon. Hvor formålet igjen klart er å insinuere at mitt perspektiv er et som ikke har tatt høyde for alt, som har til intensjon å forvri de objekter mitt perspektiv er om, at det er overivrig idet det hopper til konklusjoner som ikke er berettiget, og at det er absurd i det ingen rasjonelle individer ville tatt det på alvor.
Disse begrepsoverføringene kan på overflaten virke som de faktisk rommer argumentasjon, når de i realiteten kun rommer Thorstads reaksjon på mine argumenter, og hennes instruksjoner til hvordan også andre burde reagere på dem. Eksempelvis hevder hun det er «noe smått absurd i å bruke en markedsmetafor om ‘kjønnscellenes økonomi’», uten videre å forklare saklig hvorfor det er «absurd».
Denne formen for pseudoargumentasjon fortsetter hun med i sin bruk av følelsesladde adjektiver om min tekst, som er ment å erklære både hvordan hun emosjonelt reagerer på teksten og som legitimering for å avfeie dens innhold.
Eksempelvis kan hun opplyse om at hun finner teksten hårreisende, giftig, sjokkerende, farlig, skadelig, kvinnefiendtlig, skremmende og nifs. Hvor hun da insinuerer at dens innhold og formodentlig også dens avsender, utgjør noe farlig, at den må avvises, tas avstand til, og at enhver som tar den til seg, demonstrerer en så stor moralsk lavhet at de er fiender.
Det slår henne tilsynelatende ikke som et alternativ at jeg er like forpliktet til våre institusjoner, likestilling, rettferdighet, og til det gode, men at jeg ganske enkelt er uenig med henne.
Ideologiske kjepphester
Den politiske striden om natur eller kultur strekker seg tilbake til antikkens Hellas og trolig gjennom ethvert menneskelig samfunn siden. Denne gjør seg gjeldende på det individuelle nivået i spørsmålet om dyd kan læres, og på det generelle nivået om det finnes noen tidsuavhengige sannheter om menneskets natur.
I den klassiske varianten av problemet var dette et stridsspørsmål om hvorvidt aristokrati eller demokrati var den beste styringsformen. Til dette spørsmålet svarte Platon at aristokratiet var det beste. Begrepet er avledet fra det greske ordet arete som betydde dyd, gradbøyd til de beste (aristos), for å forme ordet «styre av de beste» (aristokrati), i motsetning til «styring av folket» (demokrati).
Begrunnelsen Platon der gav, og som fortsatt gjør seg gjeldende i dag, er at enkelte individer har en større medfødt dyd, og at de derfor bør styre. Mens andre i folket som også hadde sine maktambisjoner, heller argumenterte for at dyd i større grad var lært.
Dette problemet ble reaktualisert under den franske revolusjonen, der folket reiste opp i en orgie av vold og anklager, for å kreve «frihet, likhet og brorskap». Det samme var tilfellet under ethvert forsøk på kommunisme, der de bitre kravene om absolutt likhet, resulterte i massedrap, tortur og grusomhet.
Denne maniske dyrkelsen av likhet, krever at en benekter alle former for naturgitt ulikhet, for slik å jekke ned alle de som er på toppen. En må da også delegitimere alle de institusjoner, verdier og sosial orden hvori ulikheten består, og rope høylytt om fremgang. Hvilket for øvrig i begge tilfeller resulterte i mer ulikhet og mer lidelse enn det var før «fremgangen».
Erkjennelsen av denne paradoksale effekten av «fremgang», krav om «likhet», og opprør mot «systemet», er det som inspirerte konservative til tanken om at det finnes en tidsuavhengig menneskelig natur.
Denne tenkte de hadde kapasitet til å bli god gitt den riktige dannelsen, men at den også kunne være irrasjonell, maktsyk og destruktiv. De tenkte derfor menneskets dyriske natur måtte temmes, disiplineres og raffineres, og at dette best ble gjort gjennom våre institusjoner, etablerte roller og tradisjoner.
Motsetningsvis hevder de revolusjonære som regel ulike typer utopisme, «frihet» og «likhet», at teser om en menneskenatur kun var løgnene til de på toppen, og at de med sosialt ingeniørskap ville være bedre når de fikk makten.
Dessverre ender slike forsøk på «fremgang», som regel med at de revolusjonære kynisk fremmer sine egne interesser, under et påskudd av å kjempe «for folket». Slik mennesker generelt har det med å fremme egne interesser det øyeblikk de blir gitt makt.
Venstresidens dobbeltmoral
En slik paradoksal dynamikk kan i høyeste grad sies å ha skjedd med den nye venstresiden, i takt med at dens medlemmer og velgerbase er blitt skiftet ut.
Den tradisjonelle arbeiderbevegelsen var fylt opp av beinharde menn fra arbeiderklassen. Mens den nye venstresiden sakte, men sikkert er tatt over av kvinner, myke menn, akademikere og statsansatte, som fremmer sine interesser slik arbeiderklassemennene i sin tid fremmet sine. Det er jo nesten ingen arbeidere igjen i Arbeiderpartiet!
Noe av det som forener dagens venstreside mest, med et lite unntak av partiet Rødt, er en felles avsky for de mennene som var med på å bygge bevegelsen opp.
Vi har derfor kommet i den morbide situasjon at store deler av dagens venstreside fremmer politikk som aktivt går utover de gruppene som stiftet den, mens de feirer dette som fremgang og en seier for rettferdigheten.
Eksempelvis er det venstresiden som har vært for store mengder innvandring, når den påfølgende økonomiske konkurransen og de sosiale problemene, helt åpenbart rammer arbeiderklassen.
Det samme er tilfellet i kjønnsdebatten, der nærmest ethvert forsøk på å snakke om disse arbeiderklassemennene møtes med de sterkeste anklager om at det er kvinnefiendtlig, skremmende og uetisk. En kan jo tenke seg til hva de da måtte føle, når det anses for å være kvinnefiendtlig å skape et sosiokulturelt system, der også de kan bli elsket.
Denne morbide og dobbeltmoralske situasjonen støttes opp av en rekke ideologiske posisjoner, som på finurlige måter evner å fremstille velstående, velutdannede, mektige middelklassefolk som offer. Mens arbeiderklassemennene fordømmes til å være «de slemme», «trangsynte», «hatefulle» og «unyanserte».
Måten dette gjøres er enkle stykker tankegymnastikk, der middelklassefolkene trekker frem en eller annen del av sin identitet som enkelt kan tilskrives en historisk undertrykkelse, også generaliserer de dette til å si at også de er undertrykket.
Dermed har de et perfekt retorisk våpen, som lar dem moralisere og kjempe for «likhet» og sosial rettferdighet når de egentlig kynisk fremmer sine egne interesser.
Således kan vi få de mest merkverdige uttalelser der individer med massive mengder innflytelse, makt og status skal «snakke ut» om hvor vanskelig det er å være kvinne, skeiv, minoritet eller lignende. Som så brukes til å berettige mer penger på «tiltak», mer skjold mot «hatere», og posisjoner til «de undertrykte» middelklassefolkene.
Arbeiderklassemennene på bunnen av samfunnet derimot, drukner sorgene sine i en flaske eller hva nå enn de har for hånden. Det er ingen som vil høre om hvor vanskelig det er å være en mannlig, hvit og heterofil håndverker.
Så skjev er denne maktbalansen at de opplyste og «snille» venstreelitene kjenner et enormt «uselvisk» behov for å stigmatisere og angripe ethvert forsøk på å utfordre deres «rettferdige» synspunkter.
Forklaringsproblemer
I Thorstads tekst benyttes alle disse strategier av ideologisk tankegymnastikkangrep for å sikre «rettferdighet», så vel som at den impliserer den ringeste forakt for tapermennene i arbeiderklassen som ingen kvinner nå vil ha.
Ideologisk fremmer hun en dogmatisk sosialkonstruktivisme, der hun kan bortforklare menn og kvinners ulike reproduktive interesser. Dette hevder hun er et «skadelig narrativ» å snakke om.
Eksempelvis kan vi lese at kvinner som tyr til plastiske operasjoner, utseendefokus og formodentlig også «høye heler, klær, sminke og trening» ikke kan forklares ut fra deres reproduktive interesser.
Faktum at unge, vakre og fertile kvinner får mer attraktive partnere og en rekke tilhørende privilegier kan på ingen måte forklare hvorfor mange kvinner streber etter å fremstå unge, vakre og fertile.
Ifølge Thorstad er det ikke vår fire milliarder år lange evolusjonære historie med seksuell seleksjon som forklarer våre seksuelle preferanser, kjønn og atferd forbundet med kjønnet reproduksjon.
Det er heller i hennes grensekonspiratoriske syn de «patriarkalske strukturene» som har hjernevasket alle kvinner til å forstå sin egenverdi i lys av «et internalisert mannlig blikk» og «kapitalistiske imperativ».
Dette understreker hun igjen påståelig med å erklære at «vi mennesker er ikke bare biologisk materie, eller essens, vi skaper også oss selv og andre gjennom samfunnet og historiene vi forteller».
En kan derfor undres over hva slags annen materie Thorstad mener vi er skapt av, om det ikke er biologisk materie. Er det kanskje mørk materie? Anorganisk materie? Antimaterie?
Kan hende det er en eller annen skjult «patriarkalsk materie», som verken kan måles eller veies, og som kun er synlig for de utvalgte få. Dens forklaringskraft er i det minste utømmelig.
Vitenskap og bevis
Uten noen slik «patriarkalsk materie», vil det være slik at menneskets vesen slik som alle andre dyr, er formet av evolusjonens brutale seleksjon. Evolusjonspsykologene David M. Buss og Davis P. Schmitt formulerer treffende i sin gjennomgang fra 2019, at;
«It would defy scientific logic if humans were the sole species on earth, among the roughly 1.3 million sexually reproducing species, whose mating psychology was entirely untouched by sexual selection, entirely lacking evolved mate preferences, and totally bypassed by the process of intrasexual competition.»
Det er derfor slik, tross alle Thorstads interesser, følelser og meninger, at mennesker er formet over fire milliarder år for å sikre overlevelse og reproduksjon. Vi er på et genetisk plan hyperspesialiserte til å gjøre alt for å sikre disse basale formål.
Våre primitive motiver lever i høyeste grad fortsatt i oss, bak en meget tynn hinne av våre institusjoner og siviliserte rollespill. Dette er tydelig når det oppstår ekstrem sult, krig og kriser, der det ikke tar lang tid før folk blir ytterst barbariske for å sikre seg og sine.
Problemet er bare at i et evolusjonært perspektiv er dødelige farer identiske med det å ikke få reprodusert. Det virker derfor ekstremt usannsynlig at millioner av kjønnsmodne menn verden over, passivt vil akseptere sin rolle som tapere, for så mykt og lovlydig gå slutten på sitt slektstre i møte.
Kompromisser
Vi står derfor i den farlige situasjonen at store grupper menn, og disse arbeiderklassemennene er vel å merke noen av de hardeste typene blant oss, har en økende interesse av å endre samfunnet radikalt. Men når de forsøker å si noe i dagens politiske klima, blir de som regel pisset på, holdt skyldige for patriarkatet og sterkt stigmatisert.
Dermed er det aldeles ikke rart at disse mennene trekker mot den radikale høyresiden: Trump, Meloni, Le Pen og alle de andre populister i vår tid. Fordi de er møkk lei av at folk over dem hoverer og påstår de er roten til alt ondt. Fordi de snille middelklassefolkene ved «makta» mest av alt kjemper for sine egne interesser under påskuddet av å kjempe for folket.
En trend som jeg – tro det eller ei – gjerne vil unngå, samtidig som jeg anerkjenner at det ikke kommer av seg selv. Derfor ville jeg foreslå en middelvei, hvor jeg undret om ikke den seksuelle liberalismen vi nå har, som for øvrig aldri har funnes i noe menneskelig samfunn før, på lang sikt er uforenelig med politisk stabilitet.
Hvor vi da som alle andre samfunn før oss har måttet gjøre, kan ta grep for å romme den primitive urkraften som ligger i seksualiteten, for å slik legge tøyler på dens mest destruktive effekter. Dette har historisk blitt gjort gjennom å skape en kultur som dyrker måtehold, monogami, dannelse, kjærlighet og familieverdier.
Hvilket som vil tilsi et kompromiss for alles reproduktive interesser, og en mindre gjennomseksualisert kultur enn den vi har nå.
Eksempelvis vil det innebære at vi ikke burde drive med så mange «one night stands», pornografi kan være betenkelig, slik som seksualiserte realityserier, plastiske operasjoner, influensere og mykpornografiske reklamer, alle står i veien for praksisen av å elske og ære en person, og kan virke kronisk for å «lede oss ut i fristelse».
Dette er vel å merke et kompromiss, og vil således innebære visse offer fra alle. Samtidig kan det tenkes at det vil kunne ha sine positive sider.
Jeg tror eksempelvis at ytterst få kvinner faktisk setter pris på dagens Tinder-baserte datingkultur, russebusser som skriker at kvinner er horer, å «holde på» på heltid og normalisering av sexakter tidligere kun sett i det groveste av pornografi.
Tilsvarende tror jeg at det selv blant de få menn som har mulighet til det, ikke er mange som faktisk setter pris på å ligge med masse kvinner, da selv det reduseres til sexaktens slående banalitet.
Helhetlig kan det derfor tenkes, at dagens frigjorte seksuelle kultur også har sine sørgmodige nedsider, idet det gjør at kjærlighet blir langt vanskeligere å finne. Mens den frie seksualiteten i verste fall står i fare for å redusere begge parter til ensomme objekter for den andres begjær.
Kjernefamilien
Når dette skal oversettes til politikk er det selvsagt mange veier en kan gå. I første instans vil det sannsynligvis ha enormt stor kulturell effekt om vi ganske enkelt sier at det er bra for samfunnet om folk forblir sammen i kjernefamilier.
Det vil si en kulturell anerkjennelse av kjernefamiliens normative verdi, både i at den sikrer sosial stabilitet, gode oppvekstsvilkår for barn, tilstedeværelse av en far – svært viktig for gutter i oppvekst – og generelt er god for folks psykisk helse.
Sex og singelliv er på sin side ikke er bra for samfunnets økonomi, samhold, sosiale kohesjon og individuell psykologisk helse på lang sikt. Mennesker er flokkdyr, og blir syke uten en stabil flokk.
Politisk kan en eksempelvis iverksette holdningsendrende kampanjer, gi økonomiske insentiver for at folk skal forbli sammen, legge juridiske føringer for hvordan datingapper utformes, bedre de økonomiske kårene til arbeiderklassen gjennom restriksjoner på midlertidig arbeidsinnvandring, endre skolen så den er mer tilpasset gutters utvikling, tilby mer familierådgivning og gi økonomisk støtte til frivillige organisasjoner og kulturliv med gode verdier.
Dette vil mer helhetlig innebære at det sett med verdier, idealer om dydige karakteregenskaper, institusjoner, relasjoner og lover som mest leder til menneskelig blomstring, lykke og dyd over tid, vil være den mest rettferdige veien vi bør strebe mot.
Deri tenker jeg det burde finnes tydelige normative føringer for å kunne si at noen typer kulturkonsum, noen måter å leve på, og noen verdisystemer gir objektivt bedre resultater for samfunnet enn andre. Det er faktisk ikke bare smak og behag.
Om en under denne linsen betrakter dagens debatt om seksualitet, relasjoner, barn og kjærlighet, tør jeg påstå at samtidens verdisett ikke er det ideelle. Hvilket understrekes både av seksualitetens banale instrumentalisering, de tilhørende dehumaniserende effekter, men også i den politiske ustabilitet som resulterer fra tapermennene.
Dette vil også i en bredere kontekst ha implikasjoner for nasjonal sikkerhet, da det ikke er åpenbart at barnløse menn som blir sett ned på av samfunnet, er like villige til å gi sitt liv i nasjonens forsvar.
Men om vi skal kunne komme til slike erkjennelser av mulige kompromisser, og forsones med våre menneskelige «demoner», må vi snakke om dem. Dette betyr nettopp ikke at disse dyriske drifter er hevet over enhver kritikk, men at vi må kunne snakke og forhandle om disse fordomsfritt, for slik å skape det beste og mest stabile samfunnet for alle.
Vi kan derfor ikke fortsette med all denne stigmatiseringen og pjattet om usynlige strukturer, da dette ikke løser vår samtids konflikter. Det forsterker dem.
