For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Bård Larsen gir et på mange måter oppklarende svar i sitt tilsvar til min opprinnelige tekst skrevet i Minerva. Som han også korrekt skriver om begrepet woke – noe som også er sant for begreper som «liberal», «konservativ», «kommunist» og lignende – «det kan også by på dobbeltkommunikasjon og uenighet som har sin opprinnelse i egne kjepphester og ikke egentlige grunnleggende uenigheter.»
Her har Larsen rett. På samme vis har han rett i at det finnes liberalere som har falt ned i MAGA-kaninhullet – med referanse til USA. Men selv om dette til en viss grad handler om nyanser, og selv om jeg ikke er uenig med en rekke av hans faglige og politiske refleksjoner, er det fortsatt et spørsmål jeg tror forblir delvis ubesvart – spørsmålet om kaninhullet. Larsen får frem en side ved spørsmålet, men glemmer det vi kan kalle woke-kaninhullet.
For å komme inn på dette tema, er det nyttig å først besvare et godt spørsmål, som Larsen stiller: «Spørsmålet Gjerde burde stille seg er om han og MAGA snakker om de samme tingene? Egentlig?»
Woke-begrepet er nokså nytt, og som alle politiske begreper, er det uklart. Som Larsen er inne på rommer woke-begrepet mye for MAGA-bevegelsen. Begrepet rommer kommunisme, liberalisme, klimakamp og selvsagt den faktiske wokeismen.
Begrepet tjener slik en rolle, på samme vis som kommunist/marxist har gjort tidligere. MAGA-bevegelsen utnytter at wokeismen har blitt upopulært blant mange – med god grunn. Begrepet henger tross alt sammen med fenomener som kanselleringskultur, absurde teorier om hvithetens iboende rasisme, krav om at transkvinner, til tross for biologiske fordeler i kvinneidretten, skal kunne konkurrere der. MAGA-bevegelsen utnytter dette, og kobler deretter alt fra klimapolitikk til inkluderingstiltak av en liberal art til demokratiske begrensninger på presidentmakten til woke-begrepet i praksis. Woke blir det som ikke er MAGA.
Om man omfavner MAGAs definisjon av woke-begrepet, er veien til illiberalisme kort. Men som Larsen jo spør – snakker jeg og MAGA om det samme? Svaret er selvsagt – som Larsen også mer enn antyder – nei.
Den forståelsen av woke som jeg, så vel som Larsen selv, omfavner, er snever. Den brukes av alt fra liberalere til marxister. Wokeismen er en identitetsbasert ideologi, som definerer virkeligheten vår – det liberale demokratiet – som en undertrykkelsens matrise. Det liberale demokratiet er et skalkeskjul for hvite heterofile menns dominans – noe som krever en identitetspolitisk kamp mot liberalisme. Dragningen mot wokeismen er som jeg – og Larsen – påpeker illiberal. Men den er også, i sitt vesen, reaksjonær.
Lev Trotskij påstås å ha sagt «du er kanskje ikke interessert i krig, men krigen er interessert i deg». Uttalelsen tilhører neppe Trotskij, men sitatet er nyttig. Larsen er kritisk til kulturkrigen – og spesielt høyresidens bidrag. Larsen har, som han også påpeker, tidligere kritisert wokeismens bidrag, men han er nå mindre interessert i dette. Men wokeismen er fortsatt interessert i ham!
Det er via kulturindustrien wokeismen praktiseres, og spres, som jeg diskuterer i Wokeisme, men som andre, for eksempel Yasha Mounk, også diskuterer. Man trenger ikke kjenne til Antonio Gramscis begrep om hegemoni eller andre akademiske teorier, for å forstå nytteverdien av å kontrollere kulturindustrien.
Hva slags ideer sprer wokeistene via kulturindustrien? Delgado og Stefancic har et nokså berømt sitat fra introduksjonsbok til kritisk raseteori, som mer enn hinter om teoriens reaksjonære grunnlag: «Kritisk raseteori stiller spørsmål ved selve grunnlaget til den liberale ordenen.» Her snakker vi om en reaksjonær posisjon som er så total, og så vulgær, at selv autoritære, demagogiske og sjåvinistiske Trump neppe ville stått inne for dens innhold.
Formålet med makt over kulturindustrien, er jo å forme kulturen, og slik forme politikken. Wokeismens påvirkningskraft i USA har hittil vært nokså vellykket, selv om den bidro til å føre til valgtap for demokratene i fjor. Som Mounk så vel som vår felles venn Mark Lilla identifiserte lenge før Biden satte seg i Det ovale kontor, er Det demokratiske partiet sterkt preget. Dette kritiserer også flere demokrater – som poengterer at Trump har blitt hjulpet til valgseier av partiets wokeistiske fløy.
Som Larsen korrekt påpeker, radikaliseres USA. Larsen peker på at mange liberalere faller ned i MAGA-kaninhullet. Men på samme vis har mange liberalere havnet i woke-kaninhullet. Der MAGA-kaninhullet, som Larsen skriver, er en apokalyptisk mytologi, er wokeismens mytologi dystopisk. Wokeisten definerer Vesten som preget av en evig rasisme, sexisme og lignende, som eksisterer på et usynlig nivå. Ondskapen gjennomsyrer hele samfunnet – deriblant alle liberale institusjoner og idealer. Systemet og strukturene er råtne. De må brennes ned. En kulturrevolusjon – mot den liberale ordenen – trengs. Dystopien og apokalypsen er begge sterke myter.
Det finnes mange veier til Rom – og mange veier til illiberalisme. For å få oversikt over kaninhullene, og verne det liberale samfunnet, kreves det nok at grensestolpene ikke lar én front stå åpen. Et problem med mistenkeliggjøringen av «antiwoke» i den anledning, er at wokeister – og det vet nok Larsen godt, siden han tidligere selv har blitt anklaget for suspekte motiver av min navnebror – lenge har forsøkt å anklage alt fra marxister til feminister til liberalere for å være fascister eller annet grums.
Wokeister så vel som MAGA-tilhengere gjør alle sitt for å tilsløre realiteter i denne kulturkrigen – deriblant gjennom en evig mistenkeliggjøring av alt som ikke er henholdsvis woke eller MAGA. Vi som verdsetter det liberale bør være forsiktige med å la oss bruke som nyttige idioter, for den ene eller den andre siden. Å vokte seg for kaninhull er en god øvelse – men om man fikserer på ett hull kan man fort falle ned i et annet.